spark. slag. spark. kamate. oss. kne mot kne. pause. slag. slag. spark. blokk. spark.
av en eller annen grunn er de skremmende dårlige.
de presser.
kjenner jeg blir kvalmen. trett.
mukså
helt stille
konsentrere seg om karate
prøver å finne den gylne virvelen inne i øynene, de lukkede øynene
så, plutselig.
himmelen faller ned
stillheten brytes
som om Gud lar hele sin vrede komme
eller hele sin kjærlighet?
gråter Han?
det tordner. det lyner. det blåser. det hagler. det regner. det detter ned.
på taket i dojoen.
egentlig vet vi ikke hva som skjer.
bare sanser.
lyd, bråk, dundring i taket.
jeg ler.
jeg skal sykle hjem.
jippi...hehe
ute blåser det.
regner det.
på bakken ligger hagl.
det suser.
hagl. som snø. vinter?
nei høst.
kjørte gjennom en gate som var dekket av gule, store blader i dag.
gikk inn i en butikk som var dekket av gule, små blader i går.
jo, høst.
lan er lik messing med kabler.
det blinker. blink. blink. blink. blink.
hump. hump. hump. hump.
sykkellykta, den jeg brukte i hele går på å fikse, blinker og blinker.
roper den?
himmelen svarer.
BLINK
ingen torden, ikke enda
BlINK
nå kom tordene også
to blink. et brak. kommer det tredje?
jeg tenker på det. det tredje. hele tiden. spesielt når jeg låser sykkelen.
BLINK
der kom det.
jeg tar i døra.
låst.
hvor er alle? er jeg alene hjemme? har det skjedd noe med georg?
det braker etter sist lyn. helt fra sykkelåsen til dørlåsen.
håret henger, nei, ligger, i våte tufser, klint oppå og over hjelmen min.
presset av vinden.
limt fast av regnet.
ingen meldinger mottatt.
ingen anrop.
ingen som vil ha meg med på fest.
ingen som vil ha meg til å skrive i gjesdalbuen.
idag, ikke som i går.
jeg tar en drue. BLINK
jeg tenker på dataen.
vil bruke min, men går ned for å slå av Georg sin.
dansende pepperkake.
der er jo Georg. ser shrek.
stor dansende pepperkake.
han vil ikke skrue av dataen.
jeg vil heller ikke.
hvis alle andre hopper ut fra en bru, skal du også?
hva skjer når lynet kommer?
men jeg må skrive.
der ligger teoriboka.
jeg skriver.
BLINK
BLINK
BLINK
BLINK
og mye braking, susing, og drypping. det stormer. jeg har ikke lenger tall på blinkene.
nesten som sykkellykta.
torsdag, oktober 21, 2004
mandag, oktober 18, 2004
Om meg:
Jeg skrev denne stilen på skolen, der jeg skulle presentere meg selv og mitt liv. Jeg kalte den for:
DEN BLONDE FILOSOFEN
Hvem er jeg?
Avsnitt. En trenger mer enn et avsnitt, mer enn en skoletime, eller økt som det heter på Bryne, for å besvare det spørsmålet. Men det er ikke så verst bare det å stille spørsmålet. Bruke litt tid på å tenke over det. Det første jeg egentlig kan konstantere er at jeg faktisk er. Jeg lever. Jeg er et sprut levende menneske! Og akkurat det er jo helt utrolig, vidunderlig og fantastisk!!
Livet mitt begynte med en snøball utenfor et festlokale på Sandnes. Snøprinssessa fra Sirdal utfordret sandnesgauken på bortebane. Som liten så jeg for meg et barneselskap, der fars familie satt rundt et bord og mors familie satt rundt et annet bord. I de senere år har jeg lurt på om det kanskje ikke akkurat var den slags fest de var på. –Ska me ta en dans, spurte far. Mor så på han, med øyne som bare ble enda større på grunn av de tykke, store brilleglassene. Hun svarte med en snøball. Og dermed vant han snøprinsessa, en hyttetomt i Sirdal og sammen levde de lykkelig alle sine dager.
Jeg var julepresangen som hadde sett litt feil på klokka og kom en dag for tidlig. Kanskje er det derfor jeg nå alltid kommer fem minutter for seint til alle avtaler.
Jeg har alltid bodd i et rødt hus på Ålgård. I følge lokalavisa har utsikten terapeutisk virkning. I denne fantastiske utsikten satt vi en gjeng med jenter inni en lekehytte. På det lille hvite campingbordet lå det hauer av snop og chips. En gang i blant krøp en edderkopp over gulvet, akkompagnert av lyse jentehyl. Miljøklubben vår hadde fått nye lokaler. Tidligere samlet vi oss rundt en rusten tønne inne i skogen. Den brukte vi som tromme. Jeg tror verken den første eller andre miljøklubben jeg var med i var særlig miljøvennlig. Det mest miljøvennlige vi gjorde var å forsøple figgjoelva med en flaskepost der vi hadde ramset opp forskjellige miljøtips.
Som de ivrige sjeler vi var tok vi fatt på alt vi hørte om. En dag gikk det opp for mitt særdeles nysgjerrige øre at kommunen vår, Gjesdal, var en veldig fattig kommune. Dermed stiftet vi klubben RG, altså Redd Gjesdal. Vi hadde store ambisjoner, men det hele endte med en liten basar i enden av gata. Hele 144 kroner fant veien fra lommebøkene til mistenksomme naboer og oppi isboksen vår. –RG, kæ æ det for någe tull, nei dokke ska nok ha pengane sjøl, sa en av de gamle nabokonene mens hun tviholdt på pengene sine. Men det stoppet ikke vårt politiske engasjement. Stolte sendte vi inn pengene til Gjesdal kommune. Det gikk lang tid, RG var egentlig lagt ned, det ble aldri noe mer enn den ene basaren og et par møter. Men så fikk vi brev i posten av ordføreren. Kan tro det var stort. Jeg husker ennå papiret. Det hadde stempelet til kommunen på, og hvis du tok fingrene over det kunne du kjenne det uthevete mønsteret som sa oss at dette var noe stort. Vi kopierte et eksemplar til alle, men det var bare jeg, som var lederen i klubben som fikk beholde det gode papiret.
I dag er jeg medlem i Sandnes Sosialistisk Ungdom. Det vil si at jeg betaler 80 kr i året og mottar et blad med litt for liten skrift til at det er lesbart for en nærsynt jente. Mer aktivt enn det er ikke medlemskapet mitt. Tankene er der, men ofte blir det bare med tanker når tiden ikke helt strekker til. ”Fritida” mi er ofte ganske stappet full av planer. Jeg trener karate tre ganger i uken, er med i spinneren ungdomsteater, leser masse bøker, prøver å gå på Viking-kamper om søndager og Ålgård-kamper på lørdager, er på ungdomsmøter i babtistkirka på lørdagskveldene, går i cellegruppe og prøver av og til å få tid til å være med litt venner også. En gang i blant prøver jeg å være litt kulturell og går på teaterforestillinger, musicaler, klassiske konserter og revyer, ja en gang fikk de meg til og med med på opera. Vennene mine har nemlig en oppfatning av at jeg trenger litt mer kunnskaper om slike allmenne ting som vanlige ungdommer interesserer seg for, så akkurat den operakonserten var vel å dra meg litt i feil retning. Jeg tenker da hovedsakelig på å mate meg med TOPP-sladder, slik at jeg i alle fall har litt peiling på hvem som spiller i de forskjellige filmene og hvem som egentlig synger sangene jeg går og nynner på. Slikt sladder som jeg kaller det, er meg ganske likegyldig.
Det som er viktig i mitt liv er kanskje ikke det samme som i alle andre sine liv. For å si det slik, jeg likte å gå på Forus på medier og kommunikasjon. Jeg likte å få utfolde mine kreative sider, være litt spesiell og skille meg litt ut. Samtidig tenker jeg av og til at jeg angrer litt på at jeg ikke gikk på allmenn alle tre åra. Tenk så mye mer jeg kunne ha lært om blant annet filosofi og religion. På ungdomsskolen pleide nemlig ofte venninna mi å kalle meg for en filosof. Da synes jeg det var litt flaut, men det var egentlig sant. Når jeg ser rundt meg ser jeg et fantastisk skaperverk, en natur så fantastisk og vidunderlig at jeg ikke kan forstå den. Jeg kan ikke forstå at alt dette bare oppstod ved en tilfeldighet. Jeg begynte å søke etter Gud. Jeg leste mye rart, jeg var innom flere religioner, jeg fant mange svar, men enda flere spørsmål. Til slutt ble jeg kristen, selv om ikke dette akkurat er en slutt, det er mer en begynnelse. Poenget mitt er vel kanskje det at jeg prøver å leve for det åndelige mer enn det materielle. Jeg prøver å leve for det evige, heller enn for det forgjengelige. Legg merke til at jeg prøver. Jeg har flere verdier og idealer, men det er ikke alltid like lett å følge dem.
Egentlig er jeg et paradoks. Jeg er hun som får sekser i matte, men ikke vet svaret på 11-6 eller 7x4. På skolen blir jeg kalt geni, hjemme blir jeg kalt blond. I fjor reiste jeg og venninna mi på Arena, som er en kristen idrettsleir i Kristiansand. Vi to hadde et svært 6-mannstelt alene, noe som var ganske flaut med tanke på at når du stapper over 1000 ungdommer inn på en campingplass er det ikke akkurat for god plass. Derfor gikk alltid vi to rundt og lette etter noen som hadde bedre plass i teltet enn oss. En dag da vi gikk tur med noen andre venner, så jeg et stort telt. ”Se der!” skrek jeg ivrig ut til de andre. ”Det der teltet må jo vær liga stort som vårs telt! Æg trur faktisk dæ æ heilt likt så vårs telt!” ”Eli, lille venn. Det æ jo vårs telt!” sa venninna mi akkompagnert av latteren til de andre.
To Ålgård-bønder kommer inn på en scene. Foran dem kan de skimte to svære føtter. Føttene er et resultat av flere timer dugnad, hønsenett, maling, tapetlim og avispapir. – Æg vil sei dæ æ et Grælla Uidentifisert Langt Liggande Iallefall Vanskapt Ensomt Relikvie, sier den første bonden. – Hmmm…Dæ der æ då altså en GULLIVER, svarer den andre bonden, globetrotteren av dem, han som faktisk har vært to ganger i byen. Ja for tenk å ha vært så langt som til Bryne! Jeg var den første bonden. Men jeg var også den som klistret mest tapetlim på føttene, skrev manuset, regisserte, planla, lagte plakaten til og spilte blondine, egenesdame og vann i The Eelfarm Foxy, altså Ålgårdrevyen. Jeg tror medlemskapet mitt i Spinnerens ungdomsteater ble litt for voldsomt i fjor. Du kunne finne meg sittende på bussen, på skolen, i venteværelse til fysioterapauten, på hytta, på ruten på Sandnes, ja overalt satt jeg med en skriveblokk og skrev ned replikker til revyen. I år skal vi sette opp den greske tragedien Medea, og jeg har egentlig bare ett mål, å ikke engasjere meg så utrolig mye. Så får vi se om det er mulig…
Min forklaring av GULLIVER sier vel kanskje også litt om hvilken Ålgårdspatriot jeg er. Gulliver er for Ålgård som det skjeve tårnet er for Pisa, Eiffeltårnet er for Paris og pengebingen er for Andeby. I sommer har jeg da også jobbet i kongeparken, både dag og natt. En natt vekket jeg nemlig en hel campinghytta med å skrike ut i søvne: HEI OG VELKOMMEN TIL KONGEPARKEN. Noen ord jeg til da faktisk aldri hadde sett i våken tilstand.
Så da er jeg vel en blond filosof, som rømmer fra meg selv i teaterroller, er blå av blåmerker fra karaten, får voldsomme ideer om politikk og miljø som heller sjelden blir gjennomført og som ellers prøver å glede meg over livet og ikke klage så mye. Det er vanskelig å si hvem jeg er. Det er skummelt å tenke på hvor mye andre rundt meg faktisk har å si på min atferd. Jeg er Eli Bakken Idland, går på Bryne vgs. i klasse 3påa og bor på Ålgård. Det er egentlig det eneste sikre. Jeg vet ikke om du har blitt så mye klokere på hvem jeg er, men jeg tror ganske sikkert at jeg har blitt det. Det er både skummelt og lærerikt å se tilbake på livet. Å se at alt som en gang skjedde faktisk ikke var en tilfeldighet, det førte frem til noe i dag. Nå er vel bare spørsmålet, hva skjer videre?
DEN BLONDE FILOSOFEN
Hvem er jeg?
Avsnitt. En trenger mer enn et avsnitt, mer enn en skoletime, eller økt som det heter på Bryne, for å besvare det spørsmålet. Men det er ikke så verst bare det å stille spørsmålet. Bruke litt tid på å tenke over det. Det første jeg egentlig kan konstantere er at jeg faktisk er. Jeg lever. Jeg er et sprut levende menneske! Og akkurat det er jo helt utrolig, vidunderlig og fantastisk!!
Livet mitt begynte med en snøball utenfor et festlokale på Sandnes. Snøprinssessa fra Sirdal utfordret sandnesgauken på bortebane. Som liten så jeg for meg et barneselskap, der fars familie satt rundt et bord og mors familie satt rundt et annet bord. I de senere år har jeg lurt på om det kanskje ikke akkurat var den slags fest de var på. –Ska me ta en dans, spurte far. Mor så på han, med øyne som bare ble enda større på grunn av de tykke, store brilleglassene. Hun svarte med en snøball. Og dermed vant han snøprinsessa, en hyttetomt i Sirdal og sammen levde de lykkelig alle sine dager.
Jeg var julepresangen som hadde sett litt feil på klokka og kom en dag for tidlig. Kanskje er det derfor jeg nå alltid kommer fem minutter for seint til alle avtaler.
Jeg har alltid bodd i et rødt hus på Ålgård. I følge lokalavisa har utsikten terapeutisk virkning. I denne fantastiske utsikten satt vi en gjeng med jenter inni en lekehytte. På det lille hvite campingbordet lå det hauer av snop og chips. En gang i blant krøp en edderkopp over gulvet, akkompagnert av lyse jentehyl. Miljøklubben vår hadde fått nye lokaler. Tidligere samlet vi oss rundt en rusten tønne inne i skogen. Den brukte vi som tromme. Jeg tror verken den første eller andre miljøklubben jeg var med i var særlig miljøvennlig. Det mest miljøvennlige vi gjorde var å forsøple figgjoelva med en flaskepost der vi hadde ramset opp forskjellige miljøtips.
Som de ivrige sjeler vi var tok vi fatt på alt vi hørte om. En dag gikk det opp for mitt særdeles nysgjerrige øre at kommunen vår, Gjesdal, var en veldig fattig kommune. Dermed stiftet vi klubben RG, altså Redd Gjesdal. Vi hadde store ambisjoner, men det hele endte med en liten basar i enden av gata. Hele 144 kroner fant veien fra lommebøkene til mistenksomme naboer og oppi isboksen vår. –RG, kæ æ det for någe tull, nei dokke ska nok ha pengane sjøl, sa en av de gamle nabokonene mens hun tviholdt på pengene sine. Men det stoppet ikke vårt politiske engasjement. Stolte sendte vi inn pengene til Gjesdal kommune. Det gikk lang tid, RG var egentlig lagt ned, det ble aldri noe mer enn den ene basaren og et par møter. Men så fikk vi brev i posten av ordføreren. Kan tro det var stort. Jeg husker ennå papiret. Det hadde stempelet til kommunen på, og hvis du tok fingrene over det kunne du kjenne det uthevete mønsteret som sa oss at dette var noe stort. Vi kopierte et eksemplar til alle, men det var bare jeg, som var lederen i klubben som fikk beholde det gode papiret.
I dag er jeg medlem i Sandnes Sosialistisk Ungdom. Det vil si at jeg betaler 80 kr i året og mottar et blad med litt for liten skrift til at det er lesbart for en nærsynt jente. Mer aktivt enn det er ikke medlemskapet mitt. Tankene er der, men ofte blir det bare med tanker når tiden ikke helt strekker til. ”Fritida” mi er ofte ganske stappet full av planer. Jeg trener karate tre ganger i uken, er med i spinneren ungdomsteater, leser masse bøker, prøver å gå på Viking-kamper om søndager og Ålgård-kamper på lørdager, er på ungdomsmøter i babtistkirka på lørdagskveldene, går i cellegruppe og prøver av og til å få tid til å være med litt venner også. En gang i blant prøver jeg å være litt kulturell og går på teaterforestillinger, musicaler, klassiske konserter og revyer, ja en gang fikk de meg til og med med på opera. Vennene mine har nemlig en oppfatning av at jeg trenger litt mer kunnskaper om slike allmenne ting som vanlige ungdommer interesserer seg for, så akkurat den operakonserten var vel å dra meg litt i feil retning. Jeg tenker da hovedsakelig på å mate meg med TOPP-sladder, slik at jeg i alle fall har litt peiling på hvem som spiller i de forskjellige filmene og hvem som egentlig synger sangene jeg går og nynner på. Slikt sladder som jeg kaller det, er meg ganske likegyldig.
Det som er viktig i mitt liv er kanskje ikke det samme som i alle andre sine liv. For å si det slik, jeg likte å gå på Forus på medier og kommunikasjon. Jeg likte å få utfolde mine kreative sider, være litt spesiell og skille meg litt ut. Samtidig tenker jeg av og til at jeg angrer litt på at jeg ikke gikk på allmenn alle tre åra. Tenk så mye mer jeg kunne ha lært om blant annet filosofi og religion. På ungdomsskolen pleide nemlig ofte venninna mi å kalle meg for en filosof. Da synes jeg det var litt flaut, men det var egentlig sant. Når jeg ser rundt meg ser jeg et fantastisk skaperverk, en natur så fantastisk og vidunderlig at jeg ikke kan forstå den. Jeg kan ikke forstå at alt dette bare oppstod ved en tilfeldighet. Jeg begynte å søke etter Gud. Jeg leste mye rart, jeg var innom flere religioner, jeg fant mange svar, men enda flere spørsmål. Til slutt ble jeg kristen, selv om ikke dette akkurat er en slutt, det er mer en begynnelse. Poenget mitt er vel kanskje det at jeg prøver å leve for det åndelige mer enn det materielle. Jeg prøver å leve for det evige, heller enn for det forgjengelige. Legg merke til at jeg prøver. Jeg har flere verdier og idealer, men det er ikke alltid like lett å følge dem.
Egentlig er jeg et paradoks. Jeg er hun som får sekser i matte, men ikke vet svaret på 11-6 eller 7x4. På skolen blir jeg kalt geni, hjemme blir jeg kalt blond. I fjor reiste jeg og venninna mi på Arena, som er en kristen idrettsleir i Kristiansand. Vi to hadde et svært 6-mannstelt alene, noe som var ganske flaut med tanke på at når du stapper over 1000 ungdommer inn på en campingplass er det ikke akkurat for god plass. Derfor gikk alltid vi to rundt og lette etter noen som hadde bedre plass i teltet enn oss. En dag da vi gikk tur med noen andre venner, så jeg et stort telt. ”Se der!” skrek jeg ivrig ut til de andre. ”Det der teltet må jo vær liga stort som vårs telt! Æg trur faktisk dæ æ heilt likt så vårs telt!” ”Eli, lille venn. Det æ jo vårs telt!” sa venninna mi akkompagnert av latteren til de andre.
To Ålgård-bønder kommer inn på en scene. Foran dem kan de skimte to svære føtter. Føttene er et resultat av flere timer dugnad, hønsenett, maling, tapetlim og avispapir. – Æg vil sei dæ æ et Grælla Uidentifisert Langt Liggande Iallefall Vanskapt Ensomt Relikvie, sier den første bonden. – Hmmm…Dæ der æ då altså en GULLIVER, svarer den andre bonden, globetrotteren av dem, han som faktisk har vært to ganger i byen. Ja for tenk å ha vært så langt som til Bryne! Jeg var den første bonden. Men jeg var også den som klistret mest tapetlim på føttene, skrev manuset, regisserte, planla, lagte plakaten til og spilte blondine, egenesdame og vann i The Eelfarm Foxy, altså Ålgårdrevyen. Jeg tror medlemskapet mitt i Spinnerens ungdomsteater ble litt for voldsomt i fjor. Du kunne finne meg sittende på bussen, på skolen, i venteværelse til fysioterapauten, på hytta, på ruten på Sandnes, ja overalt satt jeg med en skriveblokk og skrev ned replikker til revyen. I år skal vi sette opp den greske tragedien Medea, og jeg har egentlig bare ett mål, å ikke engasjere meg så utrolig mye. Så får vi se om det er mulig…
Min forklaring av GULLIVER sier vel kanskje også litt om hvilken Ålgårdspatriot jeg er. Gulliver er for Ålgård som det skjeve tårnet er for Pisa, Eiffeltårnet er for Paris og pengebingen er for Andeby. I sommer har jeg da også jobbet i kongeparken, både dag og natt. En natt vekket jeg nemlig en hel campinghytta med å skrike ut i søvne: HEI OG VELKOMMEN TIL KONGEPARKEN. Noen ord jeg til da faktisk aldri hadde sett i våken tilstand.
Så da er jeg vel en blond filosof, som rømmer fra meg selv i teaterroller, er blå av blåmerker fra karaten, får voldsomme ideer om politikk og miljø som heller sjelden blir gjennomført og som ellers prøver å glede meg over livet og ikke klage så mye. Det er vanskelig å si hvem jeg er. Det er skummelt å tenke på hvor mye andre rundt meg faktisk har å si på min atferd. Jeg er Eli Bakken Idland, går på Bryne vgs. i klasse 3påa og bor på Ålgård. Det er egentlig det eneste sikre. Jeg vet ikke om du har blitt så mye klokere på hvem jeg er, men jeg tror ganske sikkert at jeg har blitt det. Det er både skummelt og lærerikt å se tilbake på livet. Å se at alt som en gang skjedde faktisk ikke var en tilfeldighet, det førte frem til noe i dag. Nå er vel bare spørsmålet, hva skjer videre?
søndag, oktober 17, 2004
"Salla, så kjekt d e å mobba!"
Vi gikk i stim fra Viking-kampen, da jeg hørte disse ordene fra en typisk fjortisgutt. Og jeg må nesten gi denne gutten litt rett. Det er gildt å mobbe, iallefall småerte. Jeg fikk en gang høre at jeg aldri åpnet kjeften, og hvis jeg gjorde det så var det alltid noe stygt som kom ut. Litt vemodig så jeg at det var sant. Dessverre er det slik at en alltid skal si noe morsomt, og det som er morsomt går ofte på bekostning av andre mennesker. Ikke det at det trenger å være noe alvorlig, sjeldent er det ment ondskapsfullt mot personen det er rettet mot, det er mer et behov for å få oppmerksomhet fra de andre som gjør det, å føle seg morsom og godtatt av gjengen. Men slike enkle bemerkninger og kommentarer, som du selv ikke mener mer med enn å få litt oppmerksomhet, kan faktisk treffe en person ganske tungt. Jeg vet i allefall at jeg biter merker i det, hvert litt stygge ord, hver litt morsomme kommentar som kommer til meg biter seg fast i meg. Så kanskje vi alle bør prøve å tenke litt mer over hva vi slenger ut, og ikke ødelegge andre for vår egen popularitet.
Vi stod i en stim i kø til toget. Alle voksne bare står der. Henger. Klager litt over hvor lang kø det er. Bekymrer seg over at de ikke kommer med på toget. Kjeder seg. Ser egentlig ut som noen stokker, som bare står der. Kjedelig. 3 smågutter leker i skråningen. Leker blant høye stive strå. Koser seg. Får tida til å gå. Noen smiler når de ser på dem. Noen ler av dem. Jeg savner det. Jeg vil være dem. Hvorfor være stive stokker når du kan leke med stive strå? Hvorfor kjede seg, når vi kan ha det gøy? Hva er det med oss voksne som gjør at vi må kjede oss? Hvorfor kan ikke vi leke og kose oss?
Jeg satt på toget. Folk stimet rundt meg. For det meste voksne mennesker, mannfolk med smågutter. Alle hadde vært på viking-kamp. Det var annerledes fra slik det pleier. Det var ikke bare uhøflige ungdommer med beina oppi setet. Det var voksne mennesker. Deres folkeskikk var etter min mening mye verre enn oss ungdommer sin. Det er ikke rart unge i dag har dårlig folkeskikk når jeg hører på foreldrene. Banner og skriker ut gjør de når de er på fotballkamp. Skriker hver gang dommeren blåser. Småerter barna. Er tøffe i kjeften mot dem. Hvilken folkeskikk er dette? Hvilket forbilde er det for barna? Og så kritiserer dere oss for å ha dårlig folkeskikk! Tenk heller på hvem vi får folkeskikken vår fra.
Vi stod i en stim i kø til toget. Alle voksne bare står der. Henger. Klager litt over hvor lang kø det er. Bekymrer seg over at de ikke kommer med på toget. Kjeder seg. Ser egentlig ut som noen stokker, som bare står der. Kjedelig. 3 smågutter leker i skråningen. Leker blant høye stive strå. Koser seg. Får tida til å gå. Noen smiler når de ser på dem. Noen ler av dem. Jeg savner det. Jeg vil være dem. Hvorfor være stive stokker når du kan leke med stive strå? Hvorfor kjede seg, når vi kan ha det gøy? Hva er det med oss voksne som gjør at vi må kjede oss? Hvorfor kan ikke vi leke og kose oss?
Jeg satt på toget. Folk stimet rundt meg. For det meste voksne mennesker, mannfolk med smågutter. Alle hadde vært på viking-kamp. Det var annerledes fra slik det pleier. Det var ikke bare uhøflige ungdommer med beina oppi setet. Det var voksne mennesker. Deres folkeskikk var etter min mening mye verre enn oss ungdommer sin. Det er ikke rart unge i dag har dårlig folkeskikk når jeg hører på foreldrene. Banner og skriker ut gjør de når de er på fotballkamp. Skriker hver gang dommeren blåser. Småerter barna. Er tøffe i kjeften mot dem. Hvilken folkeskikk er dette? Hvilket forbilde er det for barna? Og så kritiserer dere oss for å ha dårlig folkeskikk! Tenk heller på hvem vi får folkeskikken vår fra.
Bøy og tøy og drikking og festing og sånn analysering
Hvor lenge har du sittet ved pcen i dag da? En time? To timer? Kanskje lenger? Eller kanskje bare 10 minutt, men du har i alle fall tenkt å sitte enda litt lenger? Kanskje er det da på tide med litt bøy og tøy? Helt seriøst, gjør det jeg nå skriver. Du har gått av det, ikke bare fysisk, men faktisk mest psykisk. Reis deg opp! Stå med samla bein og helt strake knær. Så strekker du armene dine mot bakken. Får du fingertuppene nedi? I så tilfelle får du ta håndflatene nedi, og hvis dette går får lett, får du prøve å ta albuene nedi.
Er det vondt? Er du stiv? Trolig, selv jeg som har gått nesten hele livet mitt på turn synes det er vondt. Likevel kommer jeg lenger ned en for eksempel far. Og også du kan komme lenger ned. Hvis du vil. Men da trenges det mye arbeid, mye smerte. Jeg kommer litt langt ned, fordi jeg i mange år har utsatt meg selv for smerte. Jeg har tøyd og tøyd, lidd og lidd, men samtidig som jeg har gjort dette har jeg kommet lenger og lenger ned.
Jeg liker ikke smerte, det er vondt. Det er fint å leve livet så enkelt og lystig som du kan. Unngå vanskelige, smertefulle situasjoner. Jeg er sjenert. Jeg liker egentlig ikke å snakke med folk. Nesten ikke en gang med mine aller nærmeste venner. Jeg kan godt skrive ned mine innerste tanker og følelser for hele nettet, men jeg får prestasjonsangst når jeg skal snakke ansikt til ansikt med mennesker. Derfor er det lett for meg å unngå slike situasjoner. Det er andre situasjoner jeg også liker mindre enn andre, de kan jeg også unngå. Jeg kan leve hele livet akkurat slik som fornøyer meg, unngå vanskeligheter, leve i gleden.
Men er det å leve i gleden? Blir livet mitt bra slik? Hva er et bra liv?
I går var jeg på fest. Det fikk meg til å tenke. Tenke over litt om drikking og festing og sånn. Med tanke på at nesten alle ungdommer bedriver med slik, er det vel verdt å ofre noen tanker. Dette er en typisk samtale som oppstår med meg på slike fester:
-Drikker ikke du?
-Nei, jeg gjør aldri det
-Du er fornuftige du. (der får jeg et inntrykk av at de som drikker, kanskje ikke selv synes det er så lurt det de holder på med)
- Ja
-Men så vet jo ikke du hvor kjekt det er å drikke, med tanke på at du aldri har prøvd det, du går virkelig glipp av noe (så fort ombestemte de seg)
Klart de har rett, jeg vet ikke hva jeg går glipp av. Men jeg kan vel tenke meg til det. På den festen jeg var på i går, var det mange som ikke kjente nesten noen. For eksempel jeg. Akkurat det synes ikke jeg er så kjekt. Så mange satt nesten der, helt alene og bare drakk for seg selv. Snakket kanskje med noen få littegrann. Eller gikk rundt og svinset og svermet. Utenfra ser det utrolig kjedelig og lamt ut. Alkoholen må gjøre noe helt utrolig inni disse menneskene som gjør at de elsker et slikt liv. De jobber for helga hele uka og betaler for det søndags morning. Er det verdt det?
La meg også sitere en telefonsamtale med Aud Elin:
-Skal du ha om Jostein Gaarder i særemne da?
- Nei, jeg vil ikke det. Vil ikke analysere de kjekke bøkene, da ødelegger jeg dem bare.
Det fikk meg til å tenke på analysering. På samme måte er det etter at jeg begynte på media. Jeg lærte så mye om hvordan en film er bygget opp, at nå kan jeg nesten ikke se på en film uten å tenke på klipping, bildeutsnitt, vinkel og andre filmvirkemiddel. Ødelegger ikke dette litt av den passive, slapp-av måten å sluke en films spenning og glede på? På samme måte tror jeg de som går på musikk har det. Jeg kan synes en listesang er kul, mens de vil analysere den å se hvor dårlig musikkvalitet sangen egentlig har.
Jeg liker å analysere alt jeg gjør. Analysere og filosofere over verden. Jeg liker å tenke. Jeg elsker å lære fordi det gir meg årsaker om hvorfor ting skjer og hva de fører til. Ødelegger jeg da livet mitt på samme måte som Aud Elin mente hun ville ødelegge de fantastisk gode Jostein Gaarder bøkene med å analysere dem?
Med tre forskjellige eksempel har jeg prøvd å hevde et poeng her. Hva gir størst glede i livet? Å leve på overflatiske gleder, som alkohol, som latterkick, som sex, som underholdingsprogram på tv, som å unngå vanskelige situasjoner, som å glede seg over det som er å glede seg over å se bort i fra det vonde i livet? Eller å analysere det en gjør, strekke seg til å gjøre ting vi egentlig ikke liker, ting som først gjør vondt, finne større verdier i livet en glade kick. Å analysere alt, gjør at du ser skyggesider i samfunnet. Du blir obs på hvor galt mye egentlig er. Men du blir også obs på bedre, sannere verdier i livet enn bare å nyte akkurat glede. Jeg er klart for den siste. Jeg tror et bra liv er snakk om å tøye sine egne grenser, det gjør vondt, men i det lange løp tror jeg det blir bedre. Det er snakk om ha en viss livskvalitet i livet sitt. Jeg tror ikke et bra liv er å kose seg hele tiden. Jeg tror et bra liv er å tenke å analysere. Tenk for eksempel på ordet wonderful. Er ikke det slik vi gjerne vil ha livet vårt? Vel, et wonderful liv, betyr et undrende liv. Altså, selv om det kanskje ikke alltid virker slik, tror jeg alle undrende liv er bedre enn et overflatisk liv. Å undre gjør at du ser både vonde og gode ting bedre, du får bedre kvalitet på livet ditt. Og de gode opplevelsene blir bare bedre, fordi du vet at de er riktig gode, de er gjennomført gode. Som Dalai Lama sa: Ekte glede er glede som er glede helt gjennom, og som ikke kommer av eller fører til noe dårlig. Dermed er ikke drikking ekte glede, ikke overflod av god mat (du blir bare alt for mett, og vond i magen etterpå) osv.
Er det vondt? Er du stiv? Trolig, selv jeg som har gått nesten hele livet mitt på turn synes det er vondt. Likevel kommer jeg lenger ned en for eksempel far. Og også du kan komme lenger ned. Hvis du vil. Men da trenges det mye arbeid, mye smerte. Jeg kommer litt langt ned, fordi jeg i mange år har utsatt meg selv for smerte. Jeg har tøyd og tøyd, lidd og lidd, men samtidig som jeg har gjort dette har jeg kommet lenger og lenger ned.
Jeg liker ikke smerte, det er vondt. Det er fint å leve livet så enkelt og lystig som du kan. Unngå vanskelige, smertefulle situasjoner. Jeg er sjenert. Jeg liker egentlig ikke å snakke med folk. Nesten ikke en gang med mine aller nærmeste venner. Jeg kan godt skrive ned mine innerste tanker og følelser for hele nettet, men jeg får prestasjonsangst når jeg skal snakke ansikt til ansikt med mennesker. Derfor er det lett for meg å unngå slike situasjoner. Det er andre situasjoner jeg også liker mindre enn andre, de kan jeg også unngå. Jeg kan leve hele livet akkurat slik som fornøyer meg, unngå vanskeligheter, leve i gleden.
Men er det å leve i gleden? Blir livet mitt bra slik? Hva er et bra liv?
I går var jeg på fest. Det fikk meg til å tenke. Tenke over litt om drikking og festing og sånn. Med tanke på at nesten alle ungdommer bedriver med slik, er det vel verdt å ofre noen tanker. Dette er en typisk samtale som oppstår med meg på slike fester:
-Drikker ikke du?
-Nei, jeg gjør aldri det
-Du er fornuftige du. (der får jeg et inntrykk av at de som drikker, kanskje ikke selv synes det er så lurt det de holder på med)
- Ja
-Men så vet jo ikke du hvor kjekt det er å drikke, med tanke på at du aldri har prøvd det, du går virkelig glipp av noe (så fort ombestemte de seg)
Klart de har rett, jeg vet ikke hva jeg går glipp av. Men jeg kan vel tenke meg til det. På den festen jeg var på i går, var det mange som ikke kjente nesten noen. For eksempel jeg. Akkurat det synes ikke jeg er så kjekt. Så mange satt nesten der, helt alene og bare drakk for seg selv. Snakket kanskje med noen få littegrann. Eller gikk rundt og svinset og svermet. Utenfra ser det utrolig kjedelig og lamt ut. Alkoholen må gjøre noe helt utrolig inni disse menneskene som gjør at de elsker et slikt liv. De jobber for helga hele uka og betaler for det søndags morning. Er det verdt det?
La meg også sitere en telefonsamtale med Aud Elin:
-Skal du ha om Jostein Gaarder i særemne da?
- Nei, jeg vil ikke det. Vil ikke analysere de kjekke bøkene, da ødelegger jeg dem bare.
Det fikk meg til å tenke på analysering. På samme måte er det etter at jeg begynte på media. Jeg lærte så mye om hvordan en film er bygget opp, at nå kan jeg nesten ikke se på en film uten å tenke på klipping, bildeutsnitt, vinkel og andre filmvirkemiddel. Ødelegger ikke dette litt av den passive, slapp-av måten å sluke en films spenning og glede på? På samme måte tror jeg de som går på musikk har det. Jeg kan synes en listesang er kul, mens de vil analysere den å se hvor dårlig musikkvalitet sangen egentlig har.
Jeg liker å analysere alt jeg gjør. Analysere og filosofere over verden. Jeg liker å tenke. Jeg elsker å lære fordi det gir meg årsaker om hvorfor ting skjer og hva de fører til. Ødelegger jeg da livet mitt på samme måte som Aud Elin mente hun ville ødelegge de fantastisk gode Jostein Gaarder bøkene med å analysere dem?
Med tre forskjellige eksempel har jeg prøvd å hevde et poeng her. Hva gir størst glede i livet? Å leve på overflatiske gleder, som alkohol, som latterkick, som sex, som underholdingsprogram på tv, som å unngå vanskelige situasjoner, som å glede seg over det som er å glede seg over å se bort i fra det vonde i livet? Eller å analysere det en gjør, strekke seg til å gjøre ting vi egentlig ikke liker, ting som først gjør vondt, finne større verdier i livet en glade kick. Å analysere alt, gjør at du ser skyggesider i samfunnet. Du blir obs på hvor galt mye egentlig er. Men du blir også obs på bedre, sannere verdier i livet enn bare å nyte akkurat glede. Jeg er klart for den siste. Jeg tror et bra liv er snakk om å tøye sine egne grenser, det gjør vondt, men i det lange løp tror jeg det blir bedre. Det er snakk om ha en viss livskvalitet i livet sitt. Jeg tror ikke et bra liv er å kose seg hele tiden. Jeg tror et bra liv er å tenke å analysere. Tenk for eksempel på ordet wonderful. Er ikke det slik vi gjerne vil ha livet vårt? Vel, et wonderful liv, betyr et undrende liv. Altså, selv om det kanskje ikke alltid virker slik, tror jeg alle undrende liv er bedre enn et overflatisk liv. Å undre gjør at du ser både vonde og gode ting bedre, du får bedre kvalitet på livet ditt. Og de gode opplevelsene blir bare bedre, fordi du vet at de er riktig gode, de er gjennomført gode. Som Dalai Lama sa: Ekte glede er glede som er glede helt gjennom, og som ikke kommer av eller fører til noe dårlig. Dermed er ikke drikking ekte glede, ikke overflod av god mat (du blir bare alt for mett, og vond i magen etterpå) osv.
tirsdag, oktober 12, 2004
Politikk
Jeg tenkte jeg skulle drøfte litt om politikk da, siden dette egentlig interesserer meg en del. Selv stemmer jeg på SV (når jeg en dag får stemme da) men jeg er jo medlem i Sandnes SU, så det bør vel være en selvfølge.
For å si litt om den norske politikken: Vi har flere parti, en kan strekke dem på en linje fra venstre til høyre. Venstrepartiene består av Sv og Arbeiderpartiet. Disse partiene står for sosialdemokrati. Altså: De er for at alle i samfunnet skal få likhet, og hele folket er nøtt til å være med på dette, hele folket må hjelpe til slik at alle må få det ca like godt. De er i mot sosiale forskjeller som fattig og rik. For å få vekk disse forskjellene vil de ta inn høye skatter, høyest av de rike slik at alle er med på å betale de sosiale godene vi alle trenger som skole, sykehus, arbeidstrygd, sykepenger, alderhjem, veinett osv. Jeg er enig i dette fordi jeg mener at det norske folket har det godt nok som det er. Private familier klarer seg økonomisk, en trenger da tross alt ikke kjøpe så mye pynteting, klær og dubbeditter for å ha det bra. Det det derimot stokker på i det norske samfunnet er de offentlige tiltakene. Skolene er dårlige, veiene er dårlige, sykehuskøene er enorme osv. Sv er her de mest radikale, mens Ap er litt mindre radikale.
Høyresiden i politikken er det vi kaller liberale og konservative. Der er Høyre de konservative og Frp de mest liberale. Disse går for ordtaket: friheten til å velge. De vil privatisere mange offentlige bedrifter, de vil at pengene, at markedet skal styre i stedet for staten. De er for mindre skatter, fordi de ønsker at mennesker skal få lov å bli rike. Dette gjør de slik at mennesker skal bli inspirert til å jobbe, at de skal ha kapital til å kunne starte nye bedrifter og dermed skape nye arbeidsplasser. Jeg mener at dette er en usosial løsning. I årets budsjett gjør de slik at de som tjener mye penger slipper å betale så mye skatt som de gjorde før. De rikere blir rikere samtidig som det blir gitt mindre penger til kommunene og de offentlige situasjonene. Jeg mener at det ikke finnes behov for at noen skal tjene mere penger enn ca 350000kr i året. Det er nok. Dessuten forstår jeg ikke at det finnes en jobb som er mer krevende enn f.eks. en sykepleiers jobb, både fysisk og psykisk, så hvem fortjener å tjene mer penger enn en sykepleier? Jeg mener at folk som vil starte nye bedrifter heller skal søke om dette til staten, og så kan disse få skattelette og penger av staten til å starte bedrifter. Fremskrittspartiet er enda mer liberale, og vil privatisere enda mer enn Høyre.
I midten har vi Sp som følger mye av politikken til venstresiden, men bygger spesielt på verdien om at kommunene skal få mer penger, og at Norge ikke bare skal bli by, men at de i distriktsnorge skal få det godt og at folk vil bo her. Vi har også Krf som bygger på kristne verdier, men går litt mer over på høyresiden igjen. Venstre er kanskje det mest fornuftige partiet, de ligger midt i mellom og satser mye på miljø og kollektivtrafikk. Kanskje for lite radikale til at vi vil stemme på dem? De er iallefall et ytterst lite parti.
Så hvem danner regjering neste år? Jeg håper på en regjering på venstresiden. Det hele kommer an på stemmene. Det er fordel å ha en flertallsregjering, dvs at når regjeringen vil noe, slipper de å sammarbeide med andre partier for å få vedtatt og gjennomslått det de vil i stortinget. Den regjeringa vi har nå med Høyre, KRf og Venstre har ikke flertall, men må samarbeide med Frp. Neste år er det stor sjans for å at venstrepartiene vil gjøre mye for å unngå enda en høyreregjeringen. Hvis Ap får flertall alene vil nok de danne regjering. Men hvis ikke vil de danne regjering med Sv og Sp som har mange likhetstrekk med dem. Ulikhetene vil de se vekk fra, alt for å hindre enda en høyreregjering. Men de største ulikhetene, som kan danne problemer, er eu. Sv og Sp er mot Eu, Ap er for. Regjeringa vi har kan fortsette. Hvis sentrumspartiene får flere stemmer kan venstre, krf og sp danne regjering, men det spørs om de får nok stemmer. Det finnes nok også en liten mulighet for Frp og Høyre å danne regjering, men det skal mye til. Frp er litt for liberale for Høyre. F. eks. vil de bruke alt for mange oljepenger, mens Høyre er opptatt av en stram økonomi for å holde renten og kronekursen nede, noe som stabiliserer og forbedrer næringslivet. Men en venstreregjering har ganske stor sjans for å komme gjennom. Nettopp fordi de kan danne flertall i stortinget, og dette er en fordel jeg tror mange lengter etter, en for gjort så mye mer da. Dessuten vil venstre-partiene gjøre mye for å få vekk høyre.
Grunnen til at de enkelte partiene kan samarbeide med hverandre, er altså de beskrivelsene jeg skrev av partiene helt øverst. Disse sier hva som gjør partiene like, og det er også dette som gjør at de kan danne regjering sammen.
Lykke til Tine og Linn ;) håper dette kan hjelper dere litt ;) Håper også andre som ikke interesserer seg for politikk, såkalte idioter, kan få litt forståelse for dette, siden det tross alt er hva som styrer samfunnet vårt og mye av livet ditt, og derfor er ganske viktig. (trussel: fjerner posten hvis jeg ikke får kommentar av to stk som bør føle seg truffne :P)
For å si litt om den norske politikken: Vi har flere parti, en kan strekke dem på en linje fra venstre til høyre. Venstrepartiene består av Sv og Arbeiderpartiet. Disse partiene står for sosialdemokrati. Altså: De er for at alle i samfunnet skal få likhet, og hele folket er nøtt til å være med på dette, hele folket må hjelpe til slik at alle må få det ca like godt. De er i mot sosiale forskjeller som fattig og rik. For å få vekk disse forskjellene vil de ta inn høye skatter, høyest av de rike slik at alle er med på å betale de sosiale godene vi alle trenger som skole, sykehus, arbeidstrygd, sykepenger, alderhjem, veinett osv. Jeg er enig i dette fordi jeg mener at det norske folket har det godt nok som det er. Private familier klarer seg økonomisk, en trenger da tross alt ikke kjøpe så mye pynteting, klær og dubbeditter for å ha det bra. Det det derimot stokker på i det norske samfunnet er de offentlige tiltakene. Skolene er dårlige, veiene er dårlige, sykehuskøene er enorme osv. Sv er her de mest radikale, mens Ap er litt mindre radikale.
Høyresiden i politikken er det vi kaller liberale og konservative. Der er Høyre de konservative og Frp de mest liberale. Disse går for ordtaket: friheten til å velge. De vil privatisere mange offentlige bedrifter, de vil at pengene, at markedet skal styre i stedet for staten. De er for mindre skatter, fordi de ønsker at mennesker skal få lov å bli rike. Dette gjør de slik at mennesker skal bli inspirert til å jobbe, at de skal ha kapital til å kunne starte nye bedrifter og dermed skape nye arbeidsplasser. Jeg mener at dette er en usosial løsning. I årets budsjett gjør de slik at de som tjener mye penger slipper å betale så mye skatt som de gjorde før. De rikere blir rikere samtidig som det blir gitt mindre penger til kommunene og de offentlige situasjonene. Jeg mener at det ikke finnes behov for at noen skal tjene mere penger enn ca 350000kr i året. Det er nok. Dessuten forstår jeg ikke at det finnes en jobb som er mer krevende enn f.eks. en sykepleiers jobb, både fysisk og psykisk, så hvem fortjener å tjene mer penger enn en sykepleier? Jeg mener at folk som vil starte nye bedrifter heller skal søke om dette til staten, og så kan disse få skattelette og penger av staten til å starte bedrifter. Fremskrittspartiet er enda mer liberale, og vil privatisere enda mer enn Høyre.
I midten har vi Sp som følger mye av politikken til venstresiden, men bygger spesielt på verdien om at kommunene skal få mer penger, og at Norge ikke bare skal bli by, men at de i distriktsnorge skal få det godt og at folk vil bo her. Vi har også Krf som bygger på kristne verdier, men går litt mer over på høyresiden igjen. Venstre er kanskje det mest fornuftige partiet, de ligger midt i mellom og satser mye på miljø og kollektivtrafikk. Kanskje for lite radikale til at vi vil stemme på dem? De er iallefall et ytterst lite parti.
Så hvem danner regjering neste år? Jeg håper på en regjering på venstresiden. Det hele kommer an på stemmene. Det er fordel å ha en flertallsregjering, dvs at når regjeringen vil noe, slipper de å sammarbeide med andre partier for å få vedtatt og gjennomslått det de vil i stortinget. Den regjeringa vi har nå med Høyre, KRf og Venstre har ikke flertall, men må samarbeide med Frp. Neste år er det stor sjans for å at venstrepartiene vil gjøre mye for å unngå enda en høyreregjeringen. Hvis Ap får flertall alene vil nok de danne regjering. Men hvis ikke vil de danne regjering med Sv og Sp som har mange likhetstrekk med dem. Ulikhetene vil de se vekk fra, alt for å hindre enda en høyreregjering. Men de største ulikhetene, som kan danne problemer, er eu. Sv og Sp er mot Eu, Ap er for. Regjeringa vi har kan fortsette. Hvis sentrumspartiene får flere stemmer kan venstre, krf og sp danne regjering, men det spørs om de får nok stemmer. Det finnes nok også en liten mulighet for Frp og Høyre å danne regjering, men det skal mye til. Frp er litt for liberale for Høyre. F. eks. vil de bruke alt for mange oljepenger, mens Høyre er opptatt av en stram økonomi for å holde renten og kronekursen nede, noe som stabiliserer og forbedrer næringslivet. Men en venstreregjering har ganske stor sjans for å komme gjennom. Nettopp fordi de kan danne flertall i stortinget, og dette er en fordel jeg tror mange lengter etter, en for gjort så mye mer da. Dessuten vil venstre-partiene gjøre mye for å få vekk høyre.
Grunnen til at de enkelte partiene kan samarbeide med hverandre, er altså de beskrivelsene jeg skrev av partiene helt øverst. Disse sier hva som gjør partiene like, og det er også dette som gjør at de kan danne regjering sammen.
Lykke til Tine og Linn ;) håper dette kan hjelper dere litt ;) Håper også andre som ikke interesserer seg for politikk, såkalte idioter, kan få litt forståelse for dette, siden det tross alt er hva som styrer samfunnet vårt og mye av livet ditt, og derfor er ganske viktig. (trussel: fjerner posten hvis jeg ikke får kommentar av to stk som bør føle seg truffne :P)
mandag, oktober 11, 2004
Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting
And now I'm back, from out of space.
Jeg er tilbake fra Sirdalen. Det stedet der det blir så mørkt om natten at det blir lyst, fordi stjernehimmelen er så enorm. Det er som å være på en annen planet. Du virkelig ser stjernene, ikke bare de største, men alle de små også. Hvis du aldri har sett andre stjerner enn lyktestolpene på gata, har du virkelig gått glipp av noe. Stjernehimmelen der oppe er så utrolig fantastisk. Det er mer lys enn mørke, det er et mønster, et mylder av nyanser og størrelser som gjør at det går opp for deg: Hvor liten er ikke jeg som synes stjernene er små? Stjernene er dessuten den beste tidsmaskinen, du ser tilbake i tid når du ser på stjernene. Tenk at vi ser på noe som kanskje ikke er lenger? Men som bare var? Tenk hvis alt vi ser ikke er, bare var? Hvis det er tilfelle med stjernene kan det vel være tilfelle med alt annet? Og hvordan kan vi vite at det vi ser er det samme som andre ser? (anbefaler filmen A Beautiful Mind til alle)
Jeg er i allefall påfyllt med tanker og energi og er klart til å ta fatt igjen!
Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting
Disse ordene har blitt utrolig viktige for meg de siste dagene. Tenk det da, herren er min hyrde og jeg mangler ingenting. Livet er som en vei, som er heller vanskelig å gå på. Det finnes så mange vanskelige kryss, lyskryss, rundkjøringer, svinger, feltskifte og fotgjengerfelt. Mennesker krysser veien din, det er så mye utforbi som frister, så mange jentesauer og guttesauer, det er så mange valg vi må ta. Vi har så mange bekymringer. Akkurat nå bekymrer jeg meg litt over frisyren min. Jeg har fått klippet håret mitt i en frisyre som jeg er sikker på at jeg en dag kommer til å kikke på i albumen min og tenke, at det går an! Litt slik vi gjør når vi ser på gamle 80-tallsfrisyrer. Uten at jeg er noen moteekspert tørr jeg nesten si at jeg har klippet håret mitt i en slik 80-tallsfrisyre, så det har vel noe med saken å gjøre kan tenkes.
Men altså vi bekymrer oss. Vi bekymrer oss over penger, utseende, skole, jobb og tid. Det er vanskelig å rekke alt og alle. Men vi har en vei å gå på. Jesus er veien, sannheten og livet. Og Herren er vår hyrde, han leder oss på den rette veien. Vi kan bare legge alle våre problemer og bekymringer over i hans hender, å stole 100 prosent på han, og han vil lede oss. I hans hender, på hans vei, mangler vi faktisk ingenting. Tenk på det, vi mangler ingenting! For selv om hans vei kan være tung og vanskelig, selv om vi føler vi mangler både det ene og det andre, vet vi at Gud har en plan med alt, han har en mening med alt, selv det som virker mest meningsløst. Vi må bare stole på at han vet hva han gjør, fordi det er da ikke vi som er fullkomne, det er han. De materielle manglene vi mener vi har, har så lite i å si i den store helheten. Det som teller er hans kjærlighet, fred og nåde, og får vi av dette mangler vi ingenting. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.
Varme relasjoner
I går var jeg på søndagsmøte i babtistkirka. Det handlet om varme relasjoner. Vi ble vist en modell om hvordan menneskelig sosial kontakt virker. (husker dessverre ikke mesteren bak denne modellen) Mennesker hører noe, de får et inntrykk. Dette inntrykket lagres inni hjertet vårt som et påtrykk. Vi tenker på det hele tiden, og vi trenger å få det ut. Vi trenger å få uttrykk for våre følelser, for det som blir sagt til oss. Hvis vi ikke får dette uttrykket, bygger det seg opp inni oss og vi kan bli syke. Derfor er det utrolig viktig å få snakke ut. Å for å snakke ut trenger vi noen å snakke med, en god venn som er der for oss å lytter. Det er livsnødvendig. Inntrykka vi får kan være både positive eller negative. En venn må altså være der å høre på deg når du er supergira og glad for noe, eller hvis noen har sagt deg noe vondt, hvis noe vondt har skjedd. Det er lov å grine. Det er lov å være deppa og lei seg. En må ikke bli redd selv om noen forteller om noe trist. Det er naturlig.
Jeg lover å si mer om hva han snakket om, så fyll med!
Jeg er tilbake fra Sirdalen. Det stedet der det blir så mørkt om natten at det blir lyst, fordi stjernehimmelen er så enorm. Det er som å være på en annen planet. Du virkelig ser stjernene, ikke bare de største, men alle de små også. Hvis du aldri har sett andre stjerner enn lyktestolpene på gata, har du virkelig gått glipp av noe. Stjernehimmelen der oppe er så utrolig fantastisk. Det er mer lys enn mørke, det er et mønster, et mylder av nyanser og størrelser som gjør at det går opp for deg: Hvor liten er ikke jeg som synes stjernene er små? Stjernene er dessuten den beste tidsmaskinen, du ser tilbake i tid når du ser på stjernene. Tenk at vi ser på noe som kanskje ikke er lenger? Men som bare var? Tenk hvis alt vi ser ikke er, bare var? Hvis det er tilfelle med stjernene kan det vel være tilfelle med alt annet? Og hvordan kan vi vite at det vi ser er det samme som andre ser? (anbefaler filmen A Beautiful Mind til alle)
Jeg er i allefall påfyllt med tanker og energi og er klart til å ta fatt igjen!
Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting
Disse ordene har blitt utrolig viktige for meg de siste dagene. Tenk det da, herren er min hyrde og jeg mangler ingenting. Livet er som en vei, som er heller vanskelig å gå på. Det finnes så mange vanskelige kryss, lyskryss, rundkjøringer, svinger, feltskifte og fotgjengerfelt. Mennesker krysser veien din, det er så mye utforbi som frister, så mange jentesauer og guttesauer, det er så mange valg vi må ta. Vi har så mange bekymringer. Akkurat nå bekymrer jeg meg litt over frisyren min. Jeg har fått klippet håret mitt i en frisyre som jeg er sikker på at jeg en dag kommer til å kikke på i albumen min og tenke, at det går an! Litt slik vi gjør når vi ser på gamle 80-tallsfrisyrer. Uten at jeg er noen moteekspert tørr jeg nesten si at jeg har klippet håret mitt i en slik 80-tallsfrisyre, så det har vel noe med saken å gjøre kan tenkes.
Men altså vi bekymrer oss. Vi bekymrer oss over penger, utseende, skole, jobb og tid. Det er vanskelig å rekke alt og alle. Men vi har en vei å gå på. Jesus er veien, sannheten og livet. Og Herren er vår hyrde, han leder oss på den rette veien. Vi kan bare legge alle våre problemer og bekymringer over i hans hender, å stole 100 prosent på han, og han vil lede oss. I hans hender, på hans vei, mangler vi faktisk ingenting. Tenk på det, vi mangler ingenting! For selv om hans vei kan være tung og vanskelig, selv om vi føler vi mangler både det ene og det andre, vet vi at Gud har en plan med alt, han har en mening med alt, selv det som virker mest meningsløst. Vi må bare stole på at han vet hva han gjør, fordi det er da ikke vi som er fullkomne, det er han. De materielle manglene vi mener vi har, har så lite i å si i den store helheten. Det som teller er hans kjærlighet, fred og nåde, og får vi av dette mangler vi ingenting. Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.
Varme relasjoner
I går var jeg på søndagsmøte i babtistkirka. Det handlet om varme relasjoner. Vi ble vist en modell om hvordan menneskelig sosial kontakt virker. (husker dessverre ikke mesteren bak denne modellen) Mennesker hører noe, de får et inntrykk. Dette inntrykket lagres inni hjertet vårt som et påtrykk. Vi tenker på det hele tiden, og vi trenger å få det ut. Vi trenger å få uttrykk for våre følelser, for det som blir sagt til oss. Hvis vi ikke får dette uttrykket, bygger det seg opp inni oss og vi kan bli syke. Derfor er det utrolig viktig å få snakke ut. Å for å snakke ut trenger vi noen å snakke med, en god venn som er der for oss å lytter. Det er livsnødvendig. Inntrykka vi får kan være både positive eller negative. En venn må altså være der å høre på deg når du er supergira og glad for noe, eller hvis noen har sagt deg noe vondt, hvis noe vondt har skjedd. Det er lov å grine. Det er lov å være deppa og lei seg. En må ikke bli redd selv om noen forteller om noe trist. Det er naturlig.
Jeg lover å si mer om hva han snakket om, så fyll med!
søndag, oktober 03, 2004
Lovgivning om helse og levemåte
Jeg vet ikke hvor interessant dette er, synes selv ikke det er så veldig interessant, men det er min første norskoppgave i år. Oppgaven var å skrive en ressonnerende tekst der du diskuterte om myndighetene har rett til å styre vår levemåte og helse ved lovgivning. Så hvis du tilfeldigvis interesserer deg for dette, må du gjerne lese. Fikk foresten 5. (noen som vil finne 5 feil i den mini lille teksten jeg skrev nå, jeg føler meg så dårlig i rettskrivning av og til. tror jeg skal markere alle orda jeg eventuelt tror er feil med rødt, så kanskje noen føler seg kallet til å rette dem ;)
Med seine, slappe bevegelser åpner han kjøleskapet. Han er trøtt etter en lang dag på arbeid. Inne i kjøleskapet står en ensom colaflaske, en pakke med salami og et tefat med et lite pizzastykke som er igjen etter gårsdagens middag. Han stønner, mens han sakte lukker igjen kjøleskapet. Øynene faller på den gule lappen som henger på døra til kjøleskapet. Med røde, snirklete bokstaver står nummeret til pizzabakeren. Telefonen ligger i bukselomma. Han ser på lappen og slår nummeret. Egentlig kan han det utenat. Det er ikke første gang han bestiller pizza.
Vi lever i en velferdsstat der alt skal være mest mulig perfekt. Klarer du ikke å følge idealet, kan du være sikker på at noen andre passer på deg. I stadig større grad prøver nå også myndighetene å styre vår levemåte og helse. 1. juni satte røykeloven en stopper for friheten til å røyke på restauranter og utesteder. Nå vurderer myndighetene å gi momsavslag på såkalt ”sunn mat” og å øke antallet gymnastikktimer på skolene. Bare for å forsikre seg at den norske befolkningen holder seg mest mulig perfekte. Tidligere har en kjørt flere kampanjer mot røyking og for god helse. Forskjellen nå er at myndighetene ikke bare vil prøve å få oss til å leve ”bedre”, de vil bestemme hvordan vi skal leve ved bruk av lovgivning. Har myndighetene rett til dette? Eller viser de økende tallene på livsstilsykdommer at vi faktisk trenger hjelp til å kontrollere røyke- og spisevaner?
Det finnes allerede mange lover som styrer over vår levemåte og helse. Vi har ikke lov til å drikke alkohol ute på gata. Vi har ikke lov til å kjøpe røyk, kjøre bil, kjøpe alkohol eller spille på spilleautomater før vi er 18 år gamle. Vi er påbudt å bruke bilbelte. Vi er påbudt 10-årig skolegang. Dette er lover myndighetene har innført uten store protester fra folket. Myndighetene har et ansvar for folket og slike lover er nødvendige for å fullbyrdige dette ansvaret. Spørsmålet er hvor langt kan de gå?
På 1700-tallet kjempet de franske bøndene for frihet, likhet og brorskap. I dag er disse verdiene så internalisert at vi sjelden tenker over dem. Men nå vil myndighetene frarøve oss friheten til å bestemme over vår egen levemåte og helse. Det er som å ta et tilbakeskritt 300 år tilbake i tid. Ved å sette lover for hvor vi har lov til å røyke, hvilken mat vi bør spise og hvor mye vi bør trene, frarøver de oss noe av den friheten våre forfedre kjempet for å få. Tanken bak er kanskje god, men hvordan gjennomføre slike lover rettferdig? Hvis poenget er å sikre at vi nordmenn skal leve et best mulig liv, kan vi ha tonnevis av diskusjoner om hva som må til for å få et godt liv. Dette har nemlig de fleste av oss forskjellige oppfatninger av. Selv om Høybråten mener at en får et bedre liv av å ikke røyke og av å spise såkalt ”sunn mat” er det nok av dem som koser seg med både fast food og tobakk og synes et kort og godt liv er et bedre enn et langt og strevsomt liv. Kanskje noen av disses liv bare ville blitt verre hvis de måtte spise ”sunn mat”, sluttet å røyke og trent hver dag?
Det er håpløst for myndighetene å definere hva som er god helse og hva som er en god levemåte. Psykisk helse er vel så viktig som fysisk helse. Det nytter ikke å ha en frisk kropp hvis psyken glemmer å glede seg. Og hvordan kan myndighetene ha momsfritak på ”sunn mat” når alle eksperter definerer ordet ”sunn mat” forskjellig? Har du for eksempel tenkt på at en hamburger fra mc-donalds stort sett har de samme ingrediensene som mors kjøttkaker? Er poteter sunt eller usunt? Definisjonene er så mange og så forskjellige at myndighetene umulig kan si hva som er rett og galt.
På den annen side kan jeg forstå myndighetene. Som sagt har de et visst ansvar for oss. Hvis en farlig epidemi hadde bredd seg over landet, hadde folket krevd at myndighetene gjorde alt som stod i deres makt for å slå ned på epidemien. Når veiene er for dårlige slik at mennesker omkommer i bilulykker, krever vi at myndighetene skal fikse veiene. Da arbeidsforholdene på norske fabrikker var for dårlige, krevde folket at myndighetene skulle danne lover som ga dem bedre arbeidsvilkår. I dag er ikke arbeidsmiljøet og epidemier det store problemet for folks helse. Livsstilen vår er faktisk et av de største helseproblemene. Maskiner har tatt over for godt gammeldags hardt arbeid. Barna leker ikke lenger ute i skogen, de sitter inne og ser på tv eller spiller data. Det er enklere å bestille en pizza eller en hamburger på et gatekjøkken enn å lage en såkalt ”sunn” middag med grønnsaker og kokte poteter. Eller for den saks skyld er det veldig enkelt og billig å putte en grandiosa i ovnen. Det er dyrt å gå i et treningsstudio og trene, og kabel-tv, en myk sofa og litt snacks frister mer enn å ta en joggetur i regnet. Alt dette kan føre til fedme som igjen kan føre til kreft og hjerte- og karssykdommer. Akkurat som myndighetene forventes å slå ned på en skadelig epidemi eller dårlige arbeidsforhold, burde de vel kanskje også forventes å slå ned på de vanligste sykdommene i dag, livsstilsykdommene?
Det er forståelig at vi som er forholdsvis unge reagerer på at myndighetene i større grad vil styre vår levemåte med lover. Vi vil gjerne leve livet fullt ut. Konsekvensene på en dårlig livsstil rammer få unge, det rammer de eldre. Selv om de unge vet at det er farlig å røyke, drikke alkohol og spise såkalt ”usunn” mat, ligger det for dem fjernt å tenke på sykdommene som en gang kanskje vil ramme dem. Kanskje bør en heller høre med de som er rammet av for eksempel kreft? Kanskje har disse større rett til å uttale seg enn oss ungdommer? Kanskje disse hadde foretrukket litt strengere lovgivning fra myndighetene?
I dag har vi lover i Norge som setter høye avgifter på både røyk og alkohol. Dessutten er det ikke lov å ha reklame for disse produktene. Dette er lover som staten bruker for å styre vår helse og levemåte. Spørsmålet nå er om staten vil legge inn lignende lover for andre såkalte ”usunne” produkter. Hvis myndighetenes hensikt er å redusere tallene på livsstilssykdommer, er det klart at også godteri, potetgull og brus i samme grad som tobakk og alkohol kan føre til dette. Skal en da forby reklame for brus og sette avgifter på godteri? Jeg tror det er farlig å gjøre alt ulovlig. Ungdom tiltrekkes av det som er ulovlig, og reklameforbud og avgift på såkalt ”usunn” mat kan virke mot sin hensikt.
Vi mennesker lever i et samfunn som kan sammenlignes med mangfoldet av dyrearter i naturen. Alle deler er avhengige av hverandre, alle deler påvirker hverandre. Hvordan din helse og levemåte er, påvirker nemlig ikke bare deg, det påvirker hele samfunnet. Når enkeltmennesker ikke klarer å ta hensyn til andre mennesker selv, er jeg helt enig i at myndighetene må bryte inn. Derfor er jeg enig i den nye røykeloven som forbyr røyking i det offentlige rom. Alle har rett til en røykfri arbeidsplass, nettopp fordi det er vitenskapelig bevist at passiv røyking er helsefarlig. I slike tilfeller som dette, der ens egen levemåte i stor grad påvirker andre negativt, tror jeg det er viktig at staten griper inn med lover.
Røykeloven er en lov for å forbedre miljøet vårt. Vi mennesker lever ofte nokså uforsiktig med tanke på miljøet. Bare vi har det godt, tenker vi i mindre grad over hvilke konsekvenser våre goder har på miljøet. I slike situasjoner synes jeg det er viktig at myndighetene griper inn på vår levemåte, for eksempel med å påby oss og sortere søppelet vårt.
Også det å lide av en livsstilssykdom påvirker resten av folket. Det koster staten mye penger når folk er syke. Dessuten koster det sykehusplasser, plasser som kunne reddet mennesker med andre sykdommer. Om det er penger som er årsaken til at myndighetene vil styre vår helse og levemåte er heller diskutabelt. Rent økonomisk sett er det vanskelig å si om det lønner seg å få vekk livvstilssykdommer. For eksempel har en forsket på at røykere sparer staten for mer penger enn ikke-røykere. Nettopp fordi røykere dør tidligere, og dermed sparer staten penger på bl.a. eldreomsorg.
Der er en inne på et viktig poeng. Nemlig at vi må alle dø, og noe må vi da dø av. Vi kan dessverre ikke bli helt fullkomne. Og med tanke på at for mange lover kan frarøve oss en viss frihet vi faktisk har rett på, bør myndighetene være forsiktige med å prøve å gjøre oss for perfekte.
Når det gjelder sunn mat og trening har vi noen sterke idealer i dagens samfunn som kanskje vil gjøre susen like så godt som lover fra myndighetene. Idealet sier at vi skal være sunne, slanke, spreke og muskuløse (sistnevnte tenker jeg spesielt på menn). Fedme blir sett ned på, fete mennesker blir sett på som tiltaksløse. Disse normene som vi får naturlig mot oss hele tiden er kanskje vel så sterke som påtvungne lover fra en øvre maktfaktor?
Jeg tror ikke det finnes et ja-nei spørsmål på om hvorvidt myndighetene skal styre levemåten og helsa vår med lover. Det finnes allerede mange lover som styrer vår helse og levemåte. Spørsmålet blir hvor langt kan de gå? Jeg mener at myndighetene kan gripe inn i de situasjonene hvor vår levemåte i stor grad påvirker andres levemåte eller miljøet. Ellers mener jeg det er farlig å innføre alt for mange lover. Lover fører ofte til den motsatte hensikten, det som er ulovlig er spennendes. Ved å fortsette å kjøre kampanjer og opplyse folk om de farene vår levemåte kan føre til, tror jeg vi vil klare å bestemme over vår levemåte selv. Ingen av oss er, har vært, eller kan bli perfekte, og akkurat dette tror jeg bare vi må leve med.
Med seine, slappe bevegelser åpner han kjøleskapet. Han er trøtt etter en lang dag på arbeid. Inne i kjøleskapet står en ensom colaflaske, en pakke med salami og et tefat med et lite pizzastykke som er igjen etter gårsdagens middag. Han stønner, mens han sakte lukker igjen kjøleskapet. Øynene faller på den gule lappen som henger på døra til kjøleskapet. Med røde, snirklete bokstaver står nummeret til pizzabakeren. Telefonen ligger i bukselomma. Han ser på lappen og slår nummeret. Egentlig kan han det utenat. Det er ikke første gang han bestiller pizza.
Vi lever i en velferdsstat der alt skal være mest mulig perfekt. Klarer du ikke å følge idealet, kan du være sikker på at noen andre passer på deg. I stadig større grad prøver nå også myndighetene å styre vår levemåte og helse. 1. juni satte røykeloven en stopper for friheten til å røyke på restauranter og utesteder. Nå vurderer myndighetene å gi momsavslag på såkalt ”sunn mat” og å øke antallet gymnastikktimer på skolene. Bare for å forsikre seg at den norske befolkningen holder seg mest mulig perfekte. Tidligere har en kjørt flere kampanjer mot røyking og for god helse. Forskjellen nå er at myndighetene ikke bare vil prøve å få oss til å leve ”bedre”, de vil bestemme hvordan vi skal leve ved bruk av lovgivning. Har myndighetene rett til dette? Eller viser de økende tallene på livsstilsykdommer at vi faktisk trenger hjelp til å kontrollere røyke- og spisevaner?
Det finnes allerede mange lover som styrer over vår levemåte og helse. Vi har ikke lov til å drikke alkohol ute på gata. Vi har ikke lov til å kjøpe røyk, kjøre bil, kjøpe alkohol eller spille på spilleautomater før vi er 18 år gamle. Vi er påbudt å bruke bilbelte. Vi er påbudt 10-årig skolegang. Dette er lover myndighetene har innført uten store protester fra folket. Myndighetene har et ansvar for folket og slike lover er nødvendige for å fullbyrdige dette ansvaret. Spørsmålet er hvor langt kan de gå?
På 1700-tallet kjempet de franske bøndene for frihet, likhet og brorskap. I dag er disse verdiene så internalisert at vi sjelden tenker over dem. Men nå vil myndighetene frarøve oss friheten til å bestemme over vår egen levemåte og helse. Det er som å ta et tilbakeskritt 300 år tilbake i tid. Ved å sette lover for hvor vi har lov til å røyke, hvilken mat vi bør spise og hvor mye vi bør trene, frarøver de oss noe av den friheten våre forfedre kjempet for å få. Tanken bak er kanskje god, men hvordan gjennomføre slike lover rettferdig? Hvis poenget er å sikre at vi nordmenn skal leve et best mulig liv, kan vi ha tonnevis av diskusjoner om hva som må til for å få et godt liv. Dette har nemlig de fleste av oss forskjellige oppfatninger av. Selv om Høybråten mener at en får et bedre liv av å ikke røyke og av å spise såkalt ”sunn mat” er det nok av dem som koser seg med både fast food og tobakk og synes et kort og godt liv er et bedre enn et langt og strevsomt liv. Kanskje noen av disses liv bare ville blitt verre hvis de måtte spise ”sunn mat”, sluttet å røyke og trent hver dag?
Det er håpløst for myndighetene å definere hva som er god helse og hva som er en god levemåte. Psykisk helse er vel så viktig som fysisk helse. Det nytter ikke å ha en frisk kropp hvis psyken glemmer å glede seg. Og hvordan kan myndighetene ha momsfritak på ”sunn mat” når alle eksperter definerer ordet ”sunn mat” forskjellig? Har du for eksempel tenkt på at en hamburger fra mc-donalds stort sett har de samme ingrediensene som mors kjøttkaker? Er poteter sunt eller usunt? Definisjonene er så mange og så forskjellige at myndighetene umulig kan si hva som er rett og galt.
På den annen side kan jeg forstå myndighetene. Som sagt har de et visst ansvar for oss. Hvis en farlig epidemi hadde bredd seg over landet, hadde folket krevd at myndighetene gjorde alt som stod i deres makt for å slå ned på epidemien. Når veiene er for dårlige slik at mennesker omkommer i bilulykker, krever vi at myndighetene skal fikse veiene. Da arbeidsforholdene på norske fabrikker var for dårlige, krevde folket at myndighetene skulle danne lover som ga dem bedre arbeidsvilkår. I dag er ikke arbeidsmiljøet og epidemier det store problemet for folks helse. Livsstilen vår er faktisk et av de største helseproblemene. Maskiner har tatt over for godt gammeldags hardt arbeid. Barna leker ikke lenger ute i skogen, de sitter inne og ser på tv eller spiller data. Det er enklere å bestille en pizza eller en hamburger på et gatekjøkken enn å lage en såkalt ”sunn” middag med grønnsaker og kokte poteter. Eller for den saks skyld er det veldig enkelt og billig å putte en grandiosa i ovnen. Det er dyrt å gå i et treningsstudio og trene, og kabel-tv, en myk sofa og litt snacks frister mer enn å ta en joggetur i regnet. Alt dette kan føre til fedme som igjen kan føre til kreft og hjerte- og karssykdommer. Akkurat som myndighetene forventes å slå ned på en skadelig epidemi eller dårlige arbeidsforhold, burde de vel kanskje også forventes å slå ned på de vanligste sykdommene i dag, livsstilsykdommene?
Det er forståelig at vi som er forholdsvis unge reagerer på at myndighetene i større grad vil styre vår levemåte med lover. Vi vil gjerne leve livet fullt ut. Konsekvensene på en dårlig livsstil rammer få unge, det rammer de eldre. Selv om de unge vet at det er farlig å røyke, drikke alkohol og spise såkalt ”usunn” mat, ligger det for dem fjernt å tenke på sykdommene som en gang kanskje vil ramme dem. Kanskje bør en heller høre med de som er rammet av for eksempel kreft? Kanskje har disse større rett til å uttale seg enn oss ungdommer? Kanskje disse hadde foretrukket litt strengere lovgivning fra myndighetene?
I dag har vi lover i Norge som setter høye avgifter på både røyk og alkohol. Dessutten er det ikke lov å ha reklame for disse produktene. Dette er lover som staten bruker for å styre vår helse og levemåte. Spørsmålet nå er om staten vil legge inn lignende lover for andre såkalte ”usunne” produkter. Hvis myndighetenes hensikt er å redusere tallene på livsstilssykdommer, er det klart at også godteri, potetgull og brus i samme grad som tobakk og alkohol kan føre til dette. Skal en da forby reklame for brus og sette avgifter på godteri? Jeg tror det er farlig å gjøre alt ulovlig. Ungdom tiltrekkes av det som er ulovlig, og reklameforbud og avgift på såkalt ”usunn” mat kan virke mot sin hensikt.
Vi mennesker lever i et samfunn som kan sammenlignes med mangfoldet av dyrearter i naturen. Alle deler er avhengige av hverandre, alle deler påvirker hverandre. Hvordan din helse og levemåte er, påvirker nemlig ikke bare deg, det påvirker hele samfunnet. Når enkeltmennesker ikke klarer å ta hensyn til andre mennesker selv, er jeg helt enig i at myndighetene må bryte inn. Derfor er jeg enig i den nye røykeloven som forbyr røyking i det offentlige rom. Alle har rett til en røykfri arbeidsplass, nettopp fordi det er vitenskapelig bevist at passiv røyking er helsefarlig. I slike tilfeller som dette, der ens egen levemåte i stor grad påvirker andre negativt, tror jeg det er viktig at staten griper inn med lover.
Røykeloven er en lov for å forbedre miljøet vårt. Vi mennesker lever ofte nokså uforsiktig med tanke på miljøet. Bare vi har det godt, tenker vi i mindre grad over hvilke konsekvenser våre goder har på miljøet. I slike situasjoner synes jeg det er viktig at myndighetene griper inn på vår levemåte, for eksempel med å påby oss og sortere søppelet vårt.
Også det å lide av en livsstilssykdom påvirker resten av folket. Det koster staten mye penger når folk er syke. Dessuten koster det sykehusplasser, plasser som kunne reddet mennesker med andre sykdommer. Om det er penger som er årsaken til at myndighetene vil styre vår helse og levemåte er heller diskutabelt. Rent økonomisk sett er det vanskelig å si om det lønner seg å få vekk livvstilssykdommer. For eksempel har en forsket på at røykere sparer staten for mer penger enn ikke-røykere. Nettopp fordi røykere dør tidligere, og dermed sparer staten penger på bl.a. eldreomsorg.
Der er en inne på et viktig poeng. Nemlig at vi må alle dø, og noe må vi da dø av. Vi kan dessverre ikke bli helt fullkomne. Og med tanke på at for mange lover kan frarøve oss en viss frihet vi faktisk har rett på, bør myndighetene være forsiktige med å prøve å gjøre oss for perfekte.
Når det gjelder sunn mat og trening har vi noen sterke idealer i dagens samfunn som kanskje vil gjøre susen like så godt som lover fra myndighetene. Idealet sier at vi skal være sunne, slanke, spreke og muskuløse (sistnevnte tenker jeg spesielt på menn). Fedme blir sett ned på, fete mennesker blir sett på som tiltaksløse. Disse normene som vi får naturlig mot oss hele tiden er kanskje vel så sterke som påtvungne lover fra en øvre maktfaktor?
Jeg tror ikke det finnes et ja-nei spørsmål på om hvorvidt myndighetene skal styre levemåten og helsa vår med lover. Det finnes allerede mange lover som styrer vår helse og levemåte. Spørsmålet blir hvor langt kan de gå? Jeg mener at myndighetene kan gripe inn i de situasjonene hvor vår levemåte i stor grad påvirker andres levemåte eller miljøet. Ellers mener jeg det er farlig å innføre alt for mange lover. Lover fører ofte til den motsatte hensikten, det som er ulovlig er spennendes. Ved å fortsette å kjøre kampanjer og opplyse folk om de farene vår levemåte kan føre til, tror jeg vi vil klare å bestemme over vår levemåte selv. Ingen av oss er, har vært, eller kan bli perfekte, og akkurat dette tror jeg bare vi må leve med.
siste dag i kongeparken
Hmm...det har blitt litt lenge siden sist nå. Føle av og til det blir et lite tørke i glupe ting å si, og direkte handlingsreferat fra mine dager vet jeg ikke om er så interessant å høre om. Da jeg først begynte å blogge hadde jeg liksom mye inni hodet fra før av som bare måtte ut. Nå må jeg jo stadig tenke nytt.
I det siste har jeg søkt innom litt andres blogger. Jeg oppdaget en blog som hadde fått 60 kommentarer, noe som gjorde at jeg tenkte; hei, min blog er jo bare helt amatør og liten og ja... Menmen, det var interessant å se ut i den store verden.
Det å se andre som er bedre enn deg i noe, er både litt dumt men også veldig motiverende. Du får noen mål som sier; jeg også vil ha det slik! Eks: Torun som hadde det så superfint på rommet og i albumet!! Og andre sine blogger da!!
Sånn ellers hadde jeg min siste dag i kongeparken i dag. som om jeg ikke har sagt det før..hmm...David kunne av en eller annen grunn huske mange slike siste dager med meg i parken... Men i dag må det vær siste, parken har jo rett og slett ikke åpent mer nå. Men jeg kommer så til å savne parken! Jeg tror jeg må jobbe der i jul. Jeg klarer bare ikke gi slipp på den.
I går var jeg faktsik gjest i parken sammen med Bjarne. Da ble jeg kvalmen av å ta de tre barnekarusellene "Dyrene i Afrika", kakaokoppene og Ballongene. Og i dag stod jeg en halv time på q helspinn, det gikk jo helt rundt for meg. Jeg ble kvalmen da også. Og så klarte jeg å søle ut et brett med 30 blaute sjokolader...hmmm...det var ikke så kjekt nei...
I går var vi på um i gannkjerka. Dette har jeg alltid hørt utrolig mye bra om, så det var veldig kjekt å få komme der. Men selv om det var veldig bra, ble jeg utrolig stolt over babtiskkirka på Ålgård. Jeg hater at det er slik, men av en aller annen grunn tenker vi alltid at det alltid er best i byen. Jeg prøvde og overbevise noen på sandnesgauker på um at vi på Ålgård så absolutt ikke ville høre til Sandnes. Jeg hater at det er så in å bo i byen. (forresten er det ut med blandet tall i matte...) Men jeg skal si en ting: At um er i byen gjør det ikke bedre enn impact. Jeg så hvor utrolig bra møtene på Ålgård er, og jeg ble så takknemlig.
En siste brumlehilsen fra Eli (som om)
I det siste har jeg søkt innom litt andres blogger. Jeg oppdaget en blog som hadde fått 60 kommentarer, noe som gjorde at jeg tenkte; hei, min blog er jo bare helt amatør og liten og ja... Menmen, det var interessant å se ut i den store verden.
Det å se andre som er bedre enn deg i noe, er både litt dumt men også veldig motiverende. Du får noen mål som sier; jeg også vil ha det slik! Eks: Torun som hadde det så superfint på rommet og i albumet!! Og andre sine blogger da!!
Sånn ellers hadde jeg min siste dag i kongeparken i dag. som om jeg ikke har sagt det før..hmm...David kunne av en eller annen grunn huske mange slike siste dager med meg i parken... Men i dag må det vær siste, parken har jo rett og slett ikke åpent mer nå. Men jeg kommer så til å savne parken! Jeg tror jeg må jobbe der i jul. Jeg klarer bare ikke gi slipp på den.
I går var jeg faktsik gjest i parken sammen med Bjarne. Da ble jeg kvalmen av å ta de tre barnekarusellene "Dyrene i Afrika", kakaokoppene og Ballongene. Og i dag stod jeg en halv time på q helspinn, det gikk jo helt rundt for meg. Jeg ble kvalmen da også. Og så klarte jeg å søle ut et brett med 30 blaute sjokolader...hmmm...det var ikke så kjekt nei...
I går var vi på um i gannkjerka. Dette har jeg alltid hørt utrolig mye bra om, så det var veldig kjekt å få komme der. Men selv om det var veldig bra, ble jeg utrolig stolt over babtiskkirka på Ålgård. Jeg hater at det er slik, men av en aller annen grunn tenker vi alltid at det alltid er best i byen. Jeg prøvde og overbevise noen på sandnesgauker på um at vi på Ålgård så absolutt ikke ville høre til Sandnes. Jeg hater at det er så in å bo i byen. (forresten er det ut med blandet tall i matte...) Men jeg skal si en ting: At um er i byen gjør det ikke bedre enn impact. Jeg så hvor utrolig bra møtene på Ålgård er, og jeg ble så takknemlig.
En siste brumlehilsen fra Eli (som om)
søndag, september 26, 2004
Vorspiel-helg
Vorspiel forbindes vel egentlig kanskje med drikking, men for meg blir det liksom forberedelse til noe. Denne helga har jeg utført en rekke forberedelser, men ikke utført det jeg forberedte meg til. Grunnen er at jeg har vært litt småsyk. På fredag var jeg på vorspiel før russekroa, men jeg orket ikke gå på russekroa. Men vorspielet var jo en fin klassefest da, så det var ganske kjekt.
På lørdag var jeg på karatestevne på moi, mitt første! Det var ganske skummelt, men litt kjekt også. I min klasse så var det 3 brunbelter, blant annet Elisabeth som er Norgesmester. Pluss jeg da med oransj belte. Må kanskje forklare at jeg har gått på karate 1 år, mens de har sikkert gått på karate hele livet sitt og har beltet før svart. Så jeg hadde i alle fall ikke noe press på meg til å vinne, noe som vel var vel så greit. Så jeg tapte jo første kampen, men det var veldig kjekt og veldig lærerikt. Jeg trodde da jeg var ferdig, men så fikk jeg vite at jeg måtte gå bronsefinale også, og da måtte jeg vente 2-3 timer, noe jeg ikke gadd, så da fullførte jeg ikke hele karatestevne heller.
Så var jeg på møte på kvelden, første gang på litt lenge. Siden jeg altså ikke var helt frisk, tenkte jeg at jeg ikke skulle gå på åpent heim, bare for å fullføre "vorspiel-helga" da, men så ble jeg med likevel. Det møte gjorde meg bare så utrolig godt at jeg tror nesten jeg ble helt frisk! Selv om jeg ikke synes det var så utrolig bra heller, eller det var jo det. Veldig mye lovsang og sånn, noe jeg liker veldig godt, men med tanke på at jeg ikke var helt frisk, klarte jeg jo nesten ikke stå oppreist en gang, og stemmen var liksom ikke helt god (ikke det at den pleier å være det men). Men likevel liksom, så gjorde møte utrolig godt!
Men det kuleste: Rudi Mynthevik kommer til Ålgård!! Lovsangskonsert i babtiskkirka 28.oktober!! Det kommer bare til å bli superbra!! Så alle er bare nødt til å komme!! JIPPI JEY!!
På lørdag var jeg på karatestevne på moi, mitt første! Det var ganske skummelt, men litt kjekt også. I min klasse så var det 3 brunbelter, blant annet Elisabeth som er Norgesmester. Pluss jeg da med oransj belte. Må kanskje forklare at jeg har gått på karate 1 år, mens de har sikkert gått på karate hele livet sitt og har beltet før svart. Så jeg hadde i alle fall ikke noe press på meg til å vinne, noe som vel var vel så greit. Så jeg tapte jo første kampen, men det var veldig kjekt og veldig lærerikt. Jeg trodde da jeg var ferdig, men så fikk jeg vite at jeg måtte gå bronsefinale også, og da måtte jeg vente 2-3 timer, noe jeg ikke gadd, så da fullførte jeg ikke hele karatestevne heller.
Så var jeg på møte på kvelden, første gang på litt lenge. Siden jeg altså ikke var helt frisk, tenkte jeg at jeg ikke skulle gå på åpent heim, bare for å fullføre "vorspiel-helga" da, men så ble jeg med likevel. Det møte gjorde meg bare så utrolig godt at jeg tror nesten jeg ble helt frisk! Selv om jeg ikke synes det var så utrolig bra heller, eller det var jo det. Veldig mye lovsang og sånn, noe jeg liker veldig godt, men med tanke på at jeg ikke var helt frisk, klarte jeg jo nesten ikke stå oppreist en gang, og stemmen var liksom ikke helt god (ikke det at den pleier å være det men). Men likevel liksom, så gjorde møte utrolig godt!
Men det kuleste: Rudi Mynthevik kommer til Ålgård!! Lovsangskonsert i babtiskkirka 28.oktober!! Det kommer bare til å bli superbra!! Så alle er bare nødt til å komme!! JIPPI JEY!!
onsdag, september 22, 2004
russamotto
Nå he eg någen forslag t russamotto, så kom me kommentara pliiiiis, trenge seriøst hjelp her: Svarfrist: innen torsdag kveld...
Jeg skjems over å være fra Vesten, men vil heller bo på Vestlandet enn på Østlandet.
Vi mennesker er like underlige som grønne marsmenn, vi er bare så vant med å være hvite, gule og svarte jordboere.
Vi i Norge tror mat på bordet og klær på kroppen er en selvfølge, det er det ikke for dem som lager det til oss.
Jeg skjems over å være fra Vesten, men vil heller bo på Vestlandet enn på Østlandet.
Vi mennesker er like underlige som grønne marsmenn, vi er bare så vant med å være hvite, gule og svarte jordboere.
Vi i Norge tror mat på bordet og klær på kroppen er en selvfølge, det er det ikke for dem som lager det til oss.
søndag, september 19, 2004
Verdens undergang?
I helga har jeg vært skikkelig lei meg. Jeg som alltid har levd etter sitatet av Helen Keller: Vend ansiktet mot solen, så ser du ikke skyggene. Jeg har smilt meg gjennom livet. Sett på alt det positive som har skjedd rundt meg, og glemt det negative. Dermed har jeg vært glad. Men samtidig har jeg bagatalissert problemer, unngått dem. Og det gjør ikke verden bedre. Nå retter meg jeg heller etter Arnulf Øverland: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.
Mitt syn endret seg etter jeg begynte å lese The last hours of ancient sunlight av Thom Hartmann. Boka forteller om hvordan vi mennesker ødelegger kloden vår, og hvor nærme katastrofe vi faktisk er. Boka lover en løsning på problemet, men den kommer jo ikke før i slutten av boka, og hadde det ikke vært for dette håpet hadde jeg nok gitt opp å lese boka. Det er så utrolig demprimerende og lese hvor forferdelig jordas tilstand faktisk er og hva som ligger bak vår velstand. Det minner meg litt om teaterstykket "Fremtiden er avlyst". Jeg er blitt ganske påvirket av denne boken, så jeg kommer nok til å oppdatere dere litt om verdens undergang etter hvert som jeg leser.
Tenk deg litt om hvor godt du egentlig lever. Du får mat servert på et sølvfat. Du våkner under en varm dyne i ditt eget rom som er fylt til randen av pynteting, klær, bøker, magasiner, puter, et teppe, stoler, cder, en cd-spiller, kanskje et TV og en PC, et speil, et skap, et par hyller, noen bamser osv. Du vet sikkert bedre enn meg hva du har på rommet ditt, poenget mitt er at du har sikker mer enn nok av alt det du trenger. Har du noen gang tenkt på hvor alle dine velstand-gjenstander kommer fra?
Utviklingen i Norge er slik: Flere og flere får jobber innenfor den såkalte serviceindustrien. Mindre og mindre av oss er i jordbruket og industrien. I forhold til alt Norge forbruker, produserer vi nesten ingenting selv. Vi fordømmer amerikanerne for at de hadde slaver. Faktumet er at for at et velstandsamfunn er avhengige av slaver for å ha velstand. Uten slaver hadde ikke Egypt, romeriket eller vikingene hatt sin blomstringstid i velstand. Uten slaver hadde heller ikke vi hatt vår velstand. Det vil si, vi har jo ikke direkte slaver. Men en ting er sikkert, på våre goder lider andre. Det er den tredje verden som forsyner oss med mat, klær og annet materiale. Fattige mennesker som jobber under utrolig dårlige forhold og som lider for at vi skal få alle de nye klærna vi trenger for å være populære. Og vi nordmenn tar bare i mot det hele, uten engang å tenke på hvor all vår velstand egentlig kommer fra.
I helga ble jeg rett og slett kvalm og sur av å se hvordan vi folk gikk å handlet. Jeg klarte ikke å glede meg når jeg tenkte på hva alt vårt forbruk fører til.
Visste du at mesteparten av regnskogen som forsvinner ikke forsvinner pga at vi bruker for mye papir, tremateriale og brensel? Nei, det forsvinner når bønder brenner ned store skogarealer slik at kveget kan beite der slik at vi kan bli forsynt med kjøttdeig til hamburger, kjøttkaker, pizza, biff og lignende. Jeg mistet matlysten når jeg hørte om det.
Uten trær er vi hjelpesløse, men ser det ut som om vi bryr oss bare vi får hamburgeren vår? Uten trær mangler vi oksygen. Uten trær bli jordmonnet ødelagt noe som bl.a. fører til store ørkenområder, men først og fremst sult og matmangel. Dessuten fører det til at grunnvannet forsvinner, altså drikkevannet til mennesker. Samtidig som vi godter oss med fastfood hamburgere og dør av fedme, fører vårt forbruk av hamburgere, vår velstand til at mennesker dør i den 3. verden fordi at deres landområder nærme regnskogene blir ødelagt uten trær.
En annen ting som tyder på verdens undergang er antallet dyrearter. Tidligere dødde det ut 1 dyreart hvert 4. år. Disse tallene har holdt seg i mange mililoner år. Men de siste hundre årene har 17000 til 100 000 dyrearter hvert år. Disse dramatiske tallene har ikke vært der siden dinosaurene dødde ut, noe som sier litt om den dramatiske utviklingen vi nærmer oss.
Det er så mye og så stort at det er vanskelig å samle tankene om alt og formidle det videre. Men jeg vil gjøre mitt beste. Jeg lover at det kommer mer, spesielt gleder jeg meg til løsningen, for akkurat nå er jeg bare deppet og redd. Redd for framtida, fordi at så få av oss har øynene oppe for den. Bare vi har det godt akkurat nå, bryr vi oss så alt for lite om hva som vil skje og hva som er årsakene til at vi har det så godt. Hvilke konsekvenser det har.
For å si det igjen. Tenk over det du gjør og konsekvensene. Det kan ikke gjentas nok ganger: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. og jeg tenker ikke bare på dagens mennesker, jeg tenker på dine barn og barnebarn som skal leve i den verdenen vi har ødelagt.
Mitt syn endret seg etter jeg begynte å lese The last hours of ancient sunlight av Thom Hartmann. Boka forteller om hvordan vi mennesker ødelegger kloden vår, og hvor nærme katastrofe vi faktisk er. Boka lover en løsning på problemet, men den kommer jo ikke før i slutten av boka, og hadde det ikke vært for dette håpet hadde jeg nok gitt opp å lese boka. Det er så utrolig demprimerende og lese hvor forferdelig jordas tilstand faktisk er og hva som ligger bak vår velstand. Det minner meg litt om teaterstykket "Fremtiden er avlyst". Jeg er blitt ganske påvirket av denne boken, så jeg kommer nok til å oppdatere dere litt om verdens undergang etter hvert som jeg leser.
Tenk deg litt om hvor godt du egentlig lever. Du får mat servert på et sølvfat. Du våkner under en varm dyne i ditt eget rom som er fylt til randen av pynteting, klær, bøker, magasiner, puter, et teppe, stoler, cder, en cd-spiller, kanskje et TV og en PC, et speil, et skap, et par hyller, noen bamser osv. Du vet sikkert bedre enn meg hva du har på rommet ditt, poenget mitt er at du har sikker mer enn nok av alt det du trenger. Har du noen gang tenkt på hvor alle dine velstand-gjenstander kommer fra?
Utviklingen i Norge er slik: Flere og flere får jobber innenfor den såkalte serviceindustrien. Mindre og mindre av oss er i jordbruket og industrien. I forhold til alt Norge forbruker, produserer vi nesten ingenting selv. Vi fordømmer amerikanerne for at de hadde slaver. Faktumet er at for at et velstandsamfunn er avhengige av slaver for å ha velstand. Uten slaver hadde ikke Egypt, romeriket eller vikingene hatt sin blomstringstid i velstand. Uten slaver hadde heller ikke vi hatt vår velstand. Det vil si, vi har jo ikke direkte slaver. Men en ting er sikkert, på våre goder lider andre. Det er den tredje verden som forsyner oss med mat, klær og annet materiale. Fattige mennesker som jobber under utrolig dårlige forhold og som lider for at vi skal få alle de nye klærna vi trenger for å være populære. Og vi nordmenn tar bare i mot det hele, uten engang å tenke på hvor all vår velstand egentlig kommer fra.
I helga ble jeg rett og slett kvalm og sur av å se hvordan vi folk gikk å handlet. Jeg klarte ikke å glede meg når jeg tenkte på hva alt vårt forbruk fører til.
Visste du at mesteparten av regnskogen som forsvinner ikke forsvinner pga at vi bruker for mye papir, tremateriale og brensel? Nei, det forsvinner når bønder brenner ned store skogarealer slik at kveget kan beite der slik at vi kan bli forsynt med kjøttdeig til hamburger, kjøttkaker, pizza, biff og lignende. Jeg mistet matlysten når jeg hørte om det.
Uten trær er vi hjelpesløse, men ser det ut som om vi bryr oss bare vi får hamburgeren vår? Uten trær mangler vi oksygen. Uten trær bli jordmonnet ødelagt noe som bl.a. fører til store ørkenområder, men først og fremst sult og matmangel. Dessuten fører det til at grunnvannet forsvinner, altså drikkevannet til mennesker. Samtidig som vi godter oss med fastfood hamburgere og dør av fedme, fører vårt forbruk av hamburgere, vår velstand til at mennesker dør i den 3. verden fordi at deres landområder nærme regnskogene blir ødelagt uten trær.
En annen ting som tyder på verdens undergang er antallet dyrearter. Tidligere dødde det ut 1 dyreart hvert 4. år. Disse tallene har holdt seg i mange mililoner år. Men de siste hundre årene har 17000 til 100 000 dyrearter hvert år. Disse dramatiske tallene har ikke vært der siden dinosaurene dødde ut, noe som sier litt om den dramatiske utviklingen vi nærmer oss.
Det er så mye og så stort at det er vanskelig å samle tankene om alt og formidle det videre. Men jeg vil gjøre mitt beste. Jeg lover at det kommer mer, spesielt gleder jeg meg til løsningen, for akkurat nå er jeg bare deppet og redd. Redd for framtida, fordi at så få av oss har øynene oppe for den. Bare vi har det godt akkurat nå, bryr vi oss så alt for lite om hva som vil skje og hva som er årsakene til at vi har det så godt. Hvilke konsekvenser det har.
For å si det igjen. Tenk over det du gjør og konsekvensene. Det kan ikke gjentas nok ganger: Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. og jeg tenker ikke bare på dagens mennesker, jeg tenker på dine barn og barnebarn som skal leve i den verdenen vi har ødelagt.
torsdag, september 16, 2004
janteloven
Hvorfor er det greit at jeg kaller meg sølepytt på msn-en og ikke regnbuen, eller filosofen?Hvordan takler du skrøyt? Jeg leste nettopp om Ellen Marie i avisa, nye høyrelederen i Sandnes unge Høyre. Jeg beundrer henne for å stå fram som den utrolig smarte personen hun er. Men mange vil kanskje tenke annerledes. Det er lett å komme med litt stygge kommentarer om folk som er flinke på skolen eller flinke generelt. Jeg vet at jeg ikke liker når folk er bedre enn meg. Jeg er misunnelig. Det er dumt at det skal være sånn. At vi ikke kan skrøyte av oss selv uten at folk ser ned på oss. Plutselig gikk det opp for meg at det er nettopp dette Høyre står for, å fremheve de flinke. Det som er litt dumt med denne tanken er at å være flink ofte blir et synonym med gode karakterer, god jobb med god lønn og gode idrettsprestasjoner. Men det som er så fantastisk og som det er så viktig å ikke glemme er at vi faktisk alle har fantastiske kvaliteter. Alle har et spesielt talent, og absolutt alle er like viktige puslebrikker i den store utviklingen vi alle er en del av.
Jeg skrev dette om det en gang:
Det unike puslespillet.
Vi er alle forskjellige, unike, enestående.
Hver og en av oss er en like viktig del i det store puslespillet.
Og det er ikke hvilket som helst puslespill det er snakk om,
det er Guds enestående skaperverk.
Et skaperverk med mennesker, dyr og natur
som alle er så utrolige i seg selvat vi vanlige mennesker ikke en gang kan forestille oss dens dimensjon.
Men ingen ting av dette kunne vært så vakkert hvis det ikke hadde vært for akkurat deg.
Akkurat som et puslespill blir ufullkomment uten alle brikkene,blir skaperverket ufullkomment uten deg.
Derfor er alle like viktige brikker i det store puslespillet.
Malere er like viktige som frisører,professorer er like viktige som søppeltømmere,og husmødre er like viktige som politikere.
Brikkene i et puslespill er også forskjellige.
Noen er bare grønne og hører til mitt inne i en busk,
mens andre brikker har motiver av vakre blomster og edelsteiner.
Likevel ser bildet like ufullkomment ut uansett om det er en blomst
eller en grønn brikke som mangler.Alle har vi en oppgave, en mening med livet
som er med på å utvikle verden.
Sammen er vi sterkest,men bare som forskjellige individer.
Hver og en av oss har noe eget viktig å bidra med til den store verden.
Så vi er forskjellige og godt er det.
Et puslespill med bare like blomster er ikke fullkomment,
heller ikke et samfunn med bare politikere.
Derfor er det så viktig å respektere de som er annerledes,
for de er like viktige for helheten som en hver annen.
Men så gjelder det bare å finne meningen med livet da…
Jeg skrev dette om det en gang:
Det unike puslespillet.
Vi er alle forskjellige, unike, enestående.
Hver og en av oss er en like viktig del i det store puslespillet.
Og det er ikke hvilket som helst puslespill det er snakk om,
det er Guds enestående skaperverk.
Et skaperverk med mennesker, dyr og natur
som alle er så utrolige i seg selvat vi vanlige mennesker ikke en gang kan forestille oss dens dimensjon.
Men ingen ting av dette kunne vært så vakkert hvis det ikke hadde vært for akkurat deg.
Akkurat som et puslespill blir ufullkomment uten alle brikkene,blir skaperverket ufullkomment uten deg.
Derfor er alle like viktige brikker i det store puslespillet.
Malere er like viktige som frisører,professorer er like viktige som søppeltømmere,og husmødre er like viktige som politikere.
Brikkene i et puslespill er også forskjellige.
Noen er bare grønne og hører til mitt inne i en busk,
mens andre brikker har motiver av vakre blomster og edelsteiner.
Likevel ser bildet like ufullkomment ut uansett om det er en blomst
eller en grønn brikke som mangler.Alle har vi en oppgave, en mening med livet
som er med på å utvikle verden.
Sammen er vi sterkest,men bare som forskjellige individer.
Hver og en av oss har noe eget viktig å bidra med til den store verden.
Så vi er forskjellige og godt er det.
Et puslespill med bare like blomster er ikke fullkomment,
heller ikke et samfunn med bare politikere.
Derfor er det så viktig å respektere de som er annerledes,
for de er like viktige for helheten som en hver annen.
Men så gjelder det bare å finne meningen med livet da…
søndag, september 12, 2004
VIKING :D:D:D
Nå er det satt. Fra nå av skriver jeg bokmål, kanskje med noen innslag av nynorsk for å øve meg litt. I helga var jeg i Sirdal på hytta. Det var deilig. Jeg har ikke vært der siden sommerferien. En helg i Sirdal består egentlig av mye meningsløs tv-titting hos onkel. utrolig dårlige tegneserier på cartoon network og fox kids. jeg kan sverge på at de var bedre før. vitenskapsprogram på discovery channel som av og til kan være litt interessante. komiserier på tv-norge. det hele føles som en så utrolig meningsløs tidsbruk. men det er utrolig deilig også å være der oppe. det senker seg en ro over deg. du har liksom ikke noe bedre å gjøre enn å slappe av, du har liksom intet valg. vi gikk en tur å "samlet" sauer. jeg gikk jo mange meter bak sauene, så jeg så dem vel bare et par ganger. men den turen gav meg så mye deilig ro til å tenke. å så var det kjekt å bare være sammen med familien. ha noen skikkelige søskenkjærlighetskrangler med broren min. spille kort.
dessuten var jeg ute å kjørte. jeg skal ha kjøretime på fredag. min første. og da måtte jo far plutselig lære meg alt før dette da, bare slik jeg ikke skulle dumme meg ut, eller dumme han ut eventuelt. kunne nesten trodd jeg skulle ta eksamenen, ikke ha min første kjøretime. men jeg følte jallefall det gikk litt bedre med kjøringa. hadde kanskje noe med at vi bare kjørte på en vei, det var liksom ikke så mange kryss og sånn... det er jo bare en vei i Sirdal omtrent, så det forklarer vel litt.
I kveld var jeg på vikingkamp sammen med Audy og Veronica. VIKING VANT 4-2 OVER SOGNDAL!! :D:D:D:D:D det føltes utrolig godt. selv om det egentlig var litt kaldt, og litt kjedelig kamp. men for engangsskyld klarte viking å skåre på sjansene. bare fordi erik nevland ikke var med. :P
alternativ til russekortmotto: Nei du er ikke på russetreff i stavanger. du er i kongeparken på ÅLGÅRD. husk det!
dessuten var jeg ute å kjørte. jeg skal ha kjøretime på fredag. min første. og da måtte jo far plutselig lære meg alt før dette da, bare slik jeg ikke skulle dumme meg ut, eller dumme han ut eventuelt. kunne nesten trodd jeg skulle ta eksamenen, ikke ha min første kjøretime. men jeg følte jallefall det gikk litt bedre med kjøringa. hadde kanskje noe med at vi bare kjørte på en vei, det var liksom ikke så mange kryss og sånn... det er jo bare en vei i Sirdal omtrent, så det forklarer vel litt.
I kveld var jeg på vikingkamp sammen med Audy og Veronica. VIKING VANT 4-2 OVER SOGNDAL!! :D:D:D:D:D det føltes utrolig godt. selv om det egentlig var litt kaldt, og litt kjedelig kamp. men for engangsskyld klarte viking å skåre på sjansene. bare fordi erik nevland ikke var med. :P
alternativ til russekortmotto: Nei du er ikke på russetreff i stavanger. du er i kongeparken på ÅLGÅRD. husk det!
mandag, september 06, 2004
Skummelt..
D så e skummelt me blogga, e at ittekvert som du skrive mer og mer nye blogga, går de gode bloggane du skreiv for ei stond siden nerijønå på siå, heilt t de forsvinne i mappa så hette juli elle august. Du vil liksom isje at de ska forsvinna, for de va så viktige at du gjerne vil at heile verden ska lesa de. Å så blir d sånn press på at den fyste bloggen må ver bra, for d e jo den de fleste gidde å lesa. Så mitt råd: les vidare ner ijønå, d kan godt ver d e der d står mest bra... isje godt å sei men... Dessuten hadde d jo igroen våre skumlare viss alle bloggane sto opperst. Då måtte de liksom stått oppå kverandre, og då hadde du jallefall isje klart å lest någen ting. D e nå ei gång sånn i live at du må prioritera, du må framheva visse ting å glømma andre ting. Trist, men en kan dessverre isje ....hmmm...nå glømte eg heilt ke eg sko skriva..jaja
Pluss eg lure på om alle vett at d går an å skriva kommentar. Det e bare t å trykka onna bloggen der d står 0 comments evt. 1 elle 2 comments, å så skrive du en liden kommentar. D e veldig koseligt å få kommentara skjønne du ;) oki..dette va et litt dårlig hint fra en litt egoistiske meg men...lalala...
En aen ting så e skummelt me en blogg e at me sitte her å skrive då...å så blir d alltid litt seint, å så går d litt udøve lekse å søvn å sånne viktige ting. For eksempel på lørdag når eg la meg hall 3 åg jekk heim 12. Skylde på bloggen eg alså. Elle nå når eg he norsk å spansk leksa så eg isje he jort... Elle i går når eg va trøtte heile dagen pga av d blei så seint på lørdag. Men samtidig e d veldig viktig å få ner tanka, eg føle d jær meg godt, åg eg håbe kanskje at d me tankeutveksling kan få oss alle t å tenka litt. Huske sje koss den der reglå va nå ijenn...men an va ganske smarte...handla om egg...Tine, du får skriva d ner som en kommentar viss du huska an...den me å ha et egg å je ett egg t deg...elle koss d va nå ijenn...
En aen ting så e skummelt me bloggen e å skriva fårr personlig. Elle at folk forvente at du ska skriva någe bra. Men eg prøve då helst å skriva litt hypotetiske tanka...
Sånn ellers, øveraskelseselskabet t Audy va skambra!! Supergildt. Takk t adle så va me å fekk d t. D blei supert! Å d e deiligt å konna snakka fritt om d. hate sånn hemmelighetskremmeri.
Sånn ellers he me ledige plassa på teateret, me ska setta opp den greske tragedien Medea. Trur d ska bli veldig lærerikt å gildt, så join oss der alså. Tirsdaga kl 6-kvart på 8 på Ålgård skule. SKAMGILDT!!
Tuddelitu
Pluss eg lure på om alle vett at d går an å skriva kommentar. Det e bare t å trykka onna bloggen der d står 0 comments evt. 1 elle 2 comments, å så skrive du en liden kommentar. D e veldig koseligt å få kommentara skjønne du ;) oki..dette va et litt dårlig hint fra en litt egoistiske meg men...lalala...
En aen ting så e skummelt me en blogg e at me sitte her å skrive då...å så blir d alltid litt seint, å så går d litt udøve lekse å søvn å sånne viktige ting. For eksempel på lørdag når eg la meg hall 3 åg jekk heim 12. Skylde på bloggen eg alså. Elle nå når eg he norsk å spansk leksa så eg isje he jort... Elle i går når eg va trøtte heile dagen pga av d blei så seint på lørdag. Men samtidig e d veldig viktig å få ner tanka, eg føle d jær meg godt, åg eg håbe kanskje at d me tankeutveksling kan få oss alle t å tenka litt. Huske sje koss den der reglå va nå ijenn...men an va ganske smarte...handla om egg...Tine, du får skriva d ner som en kommentar viss du huska an...den me å ha et egg å je ett egg t deg...elle koss d va nå ijenn...
En aen ting så e skummelt me bloggen e å skriva fårr personlig. Elle at folk forvente at du ska skriva någe bra. Men eg prøve då helst å skriva litt hypotetiske tanka...
Sånn ellers, øveraskelseselskabet t Audy va skambra!! Supergildt. Takk t adle så va me å fekk d t. D blei supert! Å d e deiligt å konna snakka fritt om d. hate sånn hemmelighetskremmeri.
Sånn ellers he me ledige plassa på teateret, me ska setta opp den greske tragedien Medea. Trur d ska bli veldig lærerikt å gildt, så join oss der alså. Tirsdaga kl 6-kvart på 8 på Ålgård skule. SKAMGILDT!!
Tuddelitu
søndag, september 05, 2004
lytt
D e seint. Eg sko sikkert lagt meg...med tanke på at eg blei trøtte allerede før 12 i dag (trudde klokkå hadde stilt seg feil elle någe...) Men nå måte eg jo inn å sjekka ka ti eg sko jobba i mårå, så då e jo blogegen veldig fristande. Rundt meg flyge der et par flue, kanskje eg sko ringt t Espen å hørrt om han konnne komt å støvsugt de. Elle jedna Matthew konne brent de med lighteren. Akkurat nå e d faktisk ganske roligt der nere på den blåa linjå, men sånn me jevne mellomrom, som faktisk akkurat nu, plinge det i et oransje blinkande vindu så seie at Tine, som foresten e 100% prosent i dag he någe på hjerta.
Me snakke om å lytta t Gud. Me tenkte at d e litt vanskelig å veda kor tankane dine komme fra. Koss vett me ke slags tanka så e fra Gud? Koss vett me at d isje e djevelen så prøve å få deg t å jær ting. Vett du at eg egentlig sko skriva en ø i jør der men så blei d en æ? Vett du kor mange persona æg he tenkt på nå i kvell, ja bare i løbe av de siste få minuttå. Æ d tilfeldigt? Sjøl trur eg jo at ingenting e tilfeldigt, at alt har en plan. Akkurat d e faktisk ganske fantastisk å tenka på, at Gud faktisk har en plan me absolutt alt. Men så e d jo ganske skummelt å tenka på og då. For sjøl om Gud he en plan så he du en fri vilje t å fylla planen.
Å då e d d å veda ke slags ting så dukke opp inni håve ditt så faktisk e en del av Guds plan å så isje bare e tankespinn. Probleme e liksom at du mange gånge isje ser Guds plan før ei stond ittepå, d e vanskeligt å se d når du e mitt inni d. Kanskje må Gud la deg gå jønå någe vondt, for d at i d langa løb vil d føra t någe godt?
Å sånn så Tine sa i svingen. Me vurdere nå å få oss en benk der. Me sitte alltid der å snakke itte me he våre på plasse å sånn då, d e jo der me skilles av, så d går møye en time i svingen me snakking. Å akkurat i svingen e me faktisk ganske flinke t å isje bare snakka om nye gardine, men faktisk snakka om viktige ting i livet. (d me gardinene he eg fra ei voksen dama så hadde vitnesbyrd på et vanligt syndagsmøde i babben sist syndag. De he seg nemligt sånn at alt fårr møye snakke me bare om overflatiske materielle ting som nye gardine, utseende på folk å fe, ke me ska å ke me jore i helgå osv) Så d Tine sa i svingen i dag då, va at tenk så møye me tenke å så lide av d me tenke så faktisk komme ud. Så me faktisk jer i handling og så me faktisk seie vidare.
Eg huske ei gång i parken når æg hadde en forestilling i sjokoladefabrikken. Så ba eg t Gud, sånn så eg ofte jer, at eg måtte jær dette t hans ære. D fant meg litt vanskeligt då, å konnekta sjokolade med Gud, såg liksom isje heilt samenhengen. Så d slo meg at eg sko gå inn t ongane fortella de om Jesus. Nå tårte æg selvfølgelig isje å jær dette, æg slo d fra meg som en høyst usannsynlige tanke. Men tenk viss Gud virkelig ville æg sko jær d? Tenk viss d va en del av hans plan?
Men alså, me tenke jo så møye rart heila tiå, me he jo rett åg slett isje ti t å jær alt me tenke...
Antakelig e d å veda ke slags tanka så komme fra Gud, å ke slags tanka så isje komme fra han, en del av d å bli kjent me Gud, så d komme vel itte kvert.
Sjøl føle eg meg ennå isje sterke nåkk i troå t å direkte evangalisera, sjøl åm av å te verke dette som någe av d mest meiningsfylla du kan jær. Frelste sjela e tross alt d einaste du tar me deg itte dette live du tar sje me deg hus, å bil og karaktera.
Dialektå mi e så forvirrande, eg vil tebage t den gamla goa Ålgårdsdialektå eg hadde, men hu drukne i blandingen forus-bryne. D ser du sikkert av denne teksten...
årh..d va jo någe viktigt æg sko skriva nå...
I mårå e siste dag på jobb i kongeparken.
trur eg jalleflall...d va d eg glømte heilt av. Ville skriva d aleina på ei linja. Veldig poetisk, blir ekstra sterkt då. Æg må virkelig verka då.
Me snakke om å lytta t Gud. Me tenkte at d e litt vanskelig å veda kor tankane dine komme fra. Koss vett me ke slags tanka så e fra Gud? Koss vett me at d isje e djevelen så prøve å få deg t å jær ting. Vett du at eg egentlig sko skriva en ø i jør der men så blei d en æ? Vett du kor mange persona æg he tenkt på nå i kvell, ja bare i løbe av de siste få minuttå. Æ d tilfeldigt? Sjøl trur eg jo at ingenting e tilfeldigt, at alt har en plan. Akkurat d e faktisk ganske fantastisk å tenka på, at Gud faktisk har en plan me absolutt alt. Men så e d jo ganske skummelt å tenka på og då. For sjøl om Gud he en plan så he du en fri vilje t å fylla planen.
Å då e d d å veda ke slags ting så dukke opp inni håve ditt så faktisk e en del av Guds plan å så isje bare e tankespinn. Probleme e liksom at du mange gånge isje ser Guds plan før ei stond ittepå, d e vanskeligt å se d når du e mitt inni d. Kanskje må Gud la deg gå jønå någe vondt, for d at i d langa løb vil d føra t någe godt?
Å sånn så Tine sa i svingen. Me vurdere nå å få oss en benk der. Me sitte alltid der å snakke itte me he våre på plasse å sånn då, d e jo der me skilles av, så d går møye en time i svingen me snakking. Å akkurat i svingen e me faktisk ganske flinke t å isje bare snakka om nye gardine, men faktisk snakka om viktige ting i livet. (d me gardinene he eg fra ei voksen dama så hadde vitnesbyrd på et vanligt syndagsmøde i babben sist syndag. De he seg nemligt sånn at alt fårr møye snakke me bare om overflatiske materielle ting som nye gardine, utseende på folk å fe, ke me ska å ke me jore i helgå osv) Så d Tine sa i svingen i dag då, va at tenk så møye me tenke å så lide av d me tenke så faktisk komme ud. Så me faktisk jer i handling og så me faktisk seie vidare.
Eg huske ei gång i parken når æg hadde en forestilling i sjokoladefabrikken. Så ba eg t Gud, sånn så eg ofte jer, at eg måtte jær dette t hans ære. D fant meg litt vanskeligt då, å konnekta sjokolade med Gud, såg liksom isje heilt samenhengen. Så d slo meg at eg sko gå inn t ongane fortella de om Jesus. Nå tårte æg selvfølgelig isje å jær dette, æg slo d fra meg som en høyst usannsynlige tanke. Men tenk viss Gud virkelig ville æg sko jær d? Tenk viss d va en del av hans plan?
Men alså, me tenke jo så møye rart heila tiå, me he jo rett åg slett isje ti t å jær alt me tenke...
Antakelig e d å veda ke slags tanka så komme fra Gud, å ke slags tanka så isje komme fra han, en del av d å bli kjent me Gud, så d komme vel itte kvert.
Sjøl føle eg meg ennå isje sterke nåkk i troå t å direkte evangalisera, sjøl åm av å te verke dette som någe av d mest meiningsfylla du kan jær. Frelste sjela e tross alt d einaste du tar me deg itte dette live du tar sje me deg hus, å bil og karaktera.
Dialektå mi e så forvirrande, eg vil tebage t den gamla goa Ålgårdsdialektå eg hadde, men hu drukne i blandingen forus-bryne. D ser du sikkert av denne teksten...
årh..d va jo någe viktigt æg sko skriva nå...
I mårå e siste dag på jobb i kongeparken.
trur eg jalleflall...d va d eg glømte heilt av. Ville skriva d aleina på ei linja. Veldig poetisk, blir ekstra sterkt då. Æg må virkelig verka då.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
